I dagens debatt om eldreomsorg blir det ofte vist til to sannheter: at det blir flere og flere eldre og at disse vil bo hjemme, i egen bolig, så lenge som mulig. Men når det offentlige Norge ønsker at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, for å avlaste andre botilbud (som svært ofte ikke finnes i kommunene) og også for å avlaste helse-/velferdstilbudet i kommunene må vi bare konstatere at innsatsen og støtten fra det offentlige ikke alltid er i samsvar med behovet. Det må være tillatt også å spørre hvem som skal definere hvor lenge lengst mulig er? Og hva skjer den dagen det ikke føles trygt å bo hjemme alene lenger?
At det offentlige har en forventning om at eldre skal bo hjemme lengst mulig er vel og bra. Ikke sjelden er de pårørendes innsats helt avgjørende for at dette skal kunne skje. Om vi som samfunn mener at vi er avhengig av de pårørendes innsats så må også det offentlige komme på banen og spørre hva pårørende trenger av støtte. Vi må slutte å prate om «Omsorgstrappa» og heller fylle den med innhold og svært ofte så handler ikke dette om å tilføre mer penger, men det handler om organisering og ledelse av en tjeneste. Det er ganske sikkert at også frivillig sektor kan bidra, hvis de blir spurt og forholdene blir lagt til rette. Igjen et spørsmål om organisering av en tjeneste som er viktig for mange innbyggere.
Flere kommuner i Norge har gode erfaringer med tiltak for å avlaste pårørende; det kan dreie seg om tilbud om avlasting på kveldstid og i helger, i en annen kommune er det innført et system hvor pårørende kan få «fri» uten vedtak for å drive omsorg eller bidra med praktiske gjøremål, slik som transport til legetime, innkjøp osv. Kan det være at norske kommuner må se på permisjonsreglementet på nytt? Støttekontakter er et kjent og billig tiltak for blant annet å bøte på ensomhet, som mange eldre som bor alene føler sterkt på.
For å forsøke å få til at eldre bor lenger hjemme må mange kommuner endre praksis og ruste seg for en fremtid der vi vet at det blir færre institusjonsplasser. For å bruke et slitt uttrykk så må det bli bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel og her kommer de pårørende til å få en viktigere rolle enn i dag. Politisk nivå i kommunene kan ikke skylde på noen andre enn seg selv i denne situasjonen. Faktum er at vi har kjent til eldrebølgen og fagfolk har bedt oss om å forberede oss på den mange år. Lite er gjort og nå oppleves situasjonen som veldig dramatisk.
Pårørende over hele landet gir uttrykk for at stort sett alle tiltak hjelper, men noen bedre enn andre. Og da må vi tørre å prøve ut tiltak som også kan vrakes hvis de ikke virker, en god dialog gjør at disse prosessene kan bli mer lavterskel og sømløse. Med riktig organisering og god ledelse er det lett å plukke de «lavthengende fruktene» først. Vi må ta med oss suksessene og vrake fiaskoene uten at noe stopper opp. Det er motet til å fortsette som teller.
«Bo trygt hjemme» reformen (Stortingsmelding 24-2023) må bli mer enn bare en rapport. Intensjonen med reformen er god, men den må bli mer enn bare ord. Dette til beste for de eldre, de pårørende og ikke minst for alle som arbeider i sektoren.
Jørn Georg Johansen
Styreleder
Fagforbundet Brønnøy og Vevelstad
Arbeidet med gruppeoppgaver på helsedagen
La frem planer om 30 omsorgsboliger for 140 millioner kroner