Viser til Bindal kommunestyrets behandling av gjeldende søknad av 24.02.2022 fra to brødre som har arvet 50 prosent hver av eiendommen Hesimarka.
Kommunedirektørens innstilling er positiv til søknaden om konsesjon om fritak for boplikt ved eiendommen. Her ligger en meget grundig og god vurdering. Mangel på infrastruktur, uaktuell for jordbruk, svært gamle hus. Konklusjon; uhensiktsmessig å kreve boplikt for eiendommen. Det samme gjelder saksbehandlers positive syn på to eiere, da det blir flere som kan eiendommen i hevd. På tross av denne innstillingen fatter Bindal kommunestyret et vedtak med avslag på søknaden med følgende begrunnelse: ”Sameie er en eierform som erfaringsmessig kan vanskeliggjøre drift av eiendommen, og fører til konflikter. Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antall sameiere økes.»
Ektepar fikk fritak fra boplikt, men brødre fikk nei
Ærlig talt! Hvilke konflikter siktes det til som vanskeliggjør drift av denne type eiendom? Hvilken lov eller forskrift begrunnes dette vedtaket i?
Hesimarka og mange lignende eiendommer kan vel vanskelig kalles næringseiendom. Skogstilveksten er alt for liten. Innmarka har ikke vært dyrka på over 60 år og kan i beste fall kalles beiteland. En må delvis kunne leve av avkastningen til eiendommen for å kalle det næring.
De folkevalgte anmoder videre; at eiendommen overføres til én eier, som så kan søke på nytt. Mener kommunestyret her at en av brødrene skal overføre sin del av familiearven til den andre? Til hvilken pris? Gjelder det her en landbrukstakst? Prinsippet for landbrukstakst er at en normal netto avkastning av drifta skal legges til grunn for prisen, i tillegg til dagens nytteverdi av driftsbygningene. Denne type bruk har lite med næringseiendom å gjøre. Dette er natur og kulturlandskap. Steder som familier i generasjoner har strevet med å holde i hevd og bevare. En formidabel innsats både økonomisk og arbeidsmessig. Her bevares generasjoners kulturhistorie som har stor betydning både lokalt og nasjonalt. Disse stedene gir etterslekten en forståelse av forfedrenes historie. En helt avgjørende kunnskap for respekt og kjærlighet til kommunen og landsdelen. Hva om søkerne her ikke har økonomi og krefter til å videreføre denne oppgaven alene og selger eiendommen? Vil den nye eieren ha fokus på disse verdiene? Hvilke signaler gis når familier blir tvunget til å velge hvem som ikke får føre arven videre? Vil denne familien føle seg ønsket, sett og verdsatt av de folkevalgte i kommunen og hvilke verdier blir her utfordret? Er det bare når kommunens fortreffelighet skal vises frem at disse områdene er gode å ha? Forskning viser at positiv tilknytting til distrikter øker sjansen for rekruttering og bosetting.
En av de folkevalgte påpekte under møtet: ”tenk om det er 10 søsken som ønsker å overta”. Ja hva så? Vil det ikke da bli mange barn og barnebarn med mange gode relasjoner til kommunen og et stort potensial til rekruttering? De folkevalgtes prinsipielle linje her vil øke sjansen for gjengroing av arealer og forsøpling av nedraste bygg med innhold. Unike kulturminner vil forvitre og forsvinne. De personene med kunnskap og tilknytning til stedet vil forsvinne fra kommunen for godt.
Demografiutvalgets rapport ”Det handler om Norge” av 2020 peker på problematikken og foreslår tilskudd eller skattelette til eiere av slike bygninger/kulturområder. Dette for å gi eierne bedre vilkår samt at det da kan settes krav til oppfølging. Det å bli verdsatt vil gi økt muligheten for rekruttering til landsbygda. Mitt råd er: Slutt å være bondsk og ri rare prinsipper. Bindal har valgt å bestå som en lite og inkluderende kommune. Det siste vi trenger er denne type prinsipprytteri som sårer familier og tvinger folk til å kutte båndene og reise bort.
Svein H. Kolsvik