Dette innlegget oppstår i kjølvannet av et par urovekkende og sjokkerende opplevelser på arbeidsplassen.
Jeg jobber til daglig som miljøterapeut med barn på skole/SFO. En jobb jeg for så vidt trives særdeles godt i, og opplever meningsfylt og berikende. Men nok om det.
Her om dagen kunne barna bruke PC, da vi av og til lar dem få lov til å spille spill, se på NRK Super og lignende, under oppsyn av voksne.
Plutselig kommer jeg over ei jente på sju år, som helt uskyldig og uvitende sitter og ser en tilsynelatende ufarlig YouTube-video. Videoen fremstår fargerik og relaterbar, barnevennlig og ganske uskyldig.
Men så er den samtidig alt annet. Det er et langt mer alvorlig underliggende budskap i denne videoen.
Den heter noe i duren «How to be popular at school», og viser unge jenter som først har det kjipt og er ensomme, for så å fikse på seg selv, stappe puter under klærne for å forstørre bryst/rumpe, eller feste metallring i leppa så det ligner piercing. Og vipps – er de skolens mest populære, og får masse oppmerksomhet av gutta.
Jeg forklarte jenta at den skal hun slutte å se, og finne et spill eller noe annet.
Og bare noen uker i forkant hadde jeg en lignende opplevelse, der ei anna jente under lek fortalte at om hun kunne forandret noe ved seg selv, ønsket hun helst større rumpe. For det hadde hun lært på YouTube. Hun er sju år!!
Jeg visste det var ille, men så ille?! Kall meg naiv om du vil.
Hva er det som feiler samfunnet vårt? Hvordan har vi klart å komme hit? Hva slags verden er det vi lever i, hvor voksne mennesker lager videoer åpenbart rettet mot barn, med budskap om å forandre seg, om at de ikke er gode nok som de er?
Det må ha skjedd en kraftig feil på systemnivå.
Som sjuåring bør jo nemlig din største bekymring være at kompisen din stjal legoklossene, eller den evinnelige debatten om det faktisk er et monster under senga, eller noe i den duren.
Ikke tanker om å endre seg, om å ikke føle seg god nok. Nei, nei, nei!
Dette er systematisk frarøvelse av barndommen, og jeg vil påstå, som i mange andre tilfeller, at penger og kapitalisme er drivkrafta bak dette. Markedet tjener på alle produkter og tjenester som kjøpes i god tro av sårbare, påvirkelige konsumenter (barna). En evig fiksing av problem som ikke finnes.
Jeg er i grunnen positiv og løsningsorientert, så i frykt for at dette skal bli en negativ moralpreken, foreslår jeg en mer konstruktiv løsning; En appell til alle voksne som kjenner et barn (de fleste av oss);
Hjelp meg å drive forebyggende arbeid. Snakk om nettvett, vær bevisst og kritiske til hva slags innhold barna konsumerer. Men ikke kjeft. Det er ikke barnas feil. Vis tydelig at du bryr deg. Ta med barnet ut og klatre i noen trær.
Det er litt som klimakrisen – ingen kan fikse alt, men alle kan gjøre noe.
Med håp om sammen redde barndommen,
Susanne Moe
Miljøterapeut i Trondheim kommune