I en kjeller i Kyiv sitter en afrikansk mann, hans navn er Filip, opprinnelig fra Rwanda, en mann som jeg har kjent siden han var tenåring på begynnelsen av 1990-tallet. I løpet av de siste par ukene har jeg hatt daglige samtaler med han via telefon, men på første dagen i mars ble kontakten brutt. Verken oppringning eller avsendte meldinger er siden blitt besvart.
Filip var fattiggutten fra landsbygda i nord som i sommerferien kom til hovedstaden Kigali i håp om å finne en jobb som kunne skaffe han litt penger. Han dukket opp i min forretning i byen, han vant alles hjerter med sitt vennlige vesen, i tillegg var han så utrolig morsom. Min forretning var for liten til at jeg kunne gi han noen ansettelse der, men jeg hadde kontakt med et spedisjonsfirma der Filip fikk jobb som laste- og lossearbeider. Han var sterk og klarte det tunge arbeidet godt.
Ikke bare var han fysisk godt utrustet, han var også uvanlig kvikk i hodet. Når han var ferdig med dagens lossing av trailere fra Dar-es-Salaam eller Mombasa, kom han ofte innom videobutikken min for å slå av en prat eller kikke på noen filmer. Med sine treffsikre kommentarer fikk han oss alle til å le og føle oss i godt humør. Han hadde også framtidsplaner, fortalte meg at han ønsket å studere og få seg en god utdannelse. Men dette hadde han ikke råd til for familien hans var fattig. Han viste meg vitnemålet fra den videregående skolen, jeg ble slått av de gode karakterene, bare seksere i alle fag. Flinke elever i Rwanda kunne få stipend for universitetsstudier, jeg forklarte for han hvordan han kunne søke. Aldri så jeg Filip så glad som den dagen han fikk innvilget stipend. På grunn av begrenset studietilbud i heimlandet, ble det til at han reiste til Ukraina for å studere ved universitet der.
Så kom krigen og folkemordet i Rwanda i 1994 og det ble umulig for Filip å komme heim. Han etablerte seg med egen bedrift i Kyiv, giftet seg med ei ukrainsk dame og de fikk to barn. Bedriften hans fikk seg en knekk under omveltningene i 2015, men han klarte seg gjennom krisen og bedriften blomstret igjen.
Men så startet nye uroligheter i fjor høst. Filip var likevel optimist, han trodde krisen ville gå over også denne gangen, han var helt sikker på at det ikke ville bli noen invasjon med full krig. For sikkerhets skyld sendte han likevel kona og barna til utlandet.
Så ble det likevel invasjon fra Russland og en grusom krig satt i gang av Putin. Filip samlet sammen alt han kunne av mat og drikke i kjelleren. Han håpet bare at bygningen ikke ble truffet av tungt artilleri eller bomber. Han fortalte at for det meste var det høye hus som ble truffet. Med sin vanlige optimisme tilføyde han: – Mitt hus er ikke høyt, bare to etasjer.
Men etter hvert som tiden gikk, minket matlageret faretruende. Siste dagen i februar hadde han fremdeles vann, men nesten ikke mat. – Nå er batteriet på mobiltelefonen nesten tomt. Hvis jeg klarer å få ladet dette og internett fremdeles virker, så kan vi prate igjen i morgen, var det siste jeg hørte han si, og jeg måtte bare skynde meg å hilse god natt før forbindelsen forsvant.
Men det ble ingen ny samtale med Filip. Det synes som om forbindelsen er brutt for godt. Mine tanker klarer ikke å fri seg fra å kretse om hans skjebne. Skal vi noen gang sees igjen? Skal jeg noen gang igjen høre Filips optimistiske stemme og lyse latter?
Marie Goretti Stein