17.02.21 ble det avholdt åpent møte på Havbrukssenteret på Toft i forbindelse med høringsrunden for det planlagte landbaserte oppdrettsanlegget på Toft. Det var fire som møtte fysisk, og rundt 20 personer som deltok via Teams. Plandokumentene som lå til grunn for møtet var kun tilgjengelige på kommunens nettside i digitalt format. For de som har problemer med å lese på skjerm, eller å orientere seg på nettet, var det mulig å kjøpe en utskrift til en pris av 1,- kroner for hvert ark for svart hvitt eller 3,- for farge-print. Dokumentet var på vel 350 sider. Dette var midtvinters, i en tid med mye nedstengning og lite samvær mellom folk både ute og inne, og mitt klare inntrykk var at mange ikke hadde fått med seg at dette møtet skulle finne sted.

De fleste naboer jeg snakker med her ute uttrykker usikkerhet om konsekvensene av anlegget og all risikoen som følger med et så stort prosjekt. De sier at de mangler informasjon og kunnskap til å gjøre seg opp en mening. Det er også en bekymring at kommunen ikke har innhentet uttalelser fra eksterne fagmiljø for å vurdere risikoen ved anlegget i seg selv. Dette er ny teknologi med mange usikkerhetsmomenter.

Kommunen hevder at i denne saken er alt er gjort etter boka hva angår medvirkning, men lokalbefolkningen opplever ikke at den demokratiske prosessen har involvert dem på en ordentlig og rettferdig måte.

Sosial kontroll trumfer ytringsfrihet

Ubehaget som følger med å være den som har de upopulære meningene, en av de som stiller spørsmål med det som er opplest og vedtatt som ubestridt positivt for bygda, er ikke bare slitsomt, men det er også farlig for helsa på sikt. Når maktforholdet er skjevt og kun én virkelighet får råde som sannhet, da kan det være vanskelig å stå imot på små steder, hvor de fleste enten er i slekt eller er økonomisk avhengige av hverandre i arbeidsforhold. Svakhetene i rettsvern og lovverket knyttet til arealforvaltning og lokaldemokrati blir tydelig. Sosial kontroll har bedre kår enn ytringsfriheten. Det har vært en øredøvende stillhet rundt denne prosessen.

Formålet med plan-og bygningsloven

I plan- og bygningsloven § 1-1 lovens formål, står det at Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.

Hvordan kan vi si at vi fremmer bærekraftig utvikling når kunnskap og opplysning ikke står øverst på dagsorden? Jeg liker å sammenligne situasjonen vi står i med historien om de fem blinde mennene som går på tur og møter en elefant; den ene tar i halen og hevder hardnakket at de har møtt en slange, den andre kjenner magen og sier at nei, dette må være en krokodille og slik holder de på. De vil kun få hele bildet om de lytter til hverandre, først da vil de kanskje ane hva de står overfor.

Det samme skjer her på Toft; vi ser hver våre sider av saken. Alle sidene har en viktig plass for at bildet skal bli rett og for at vi ikke skal gjøre uheldige valg for fremtidige generasjoner.

I denne prosessen opplever jeg at tiltakshaver har skaffet seg monopol på sannheten gjennom intensiv bruk av sosiale medier og innlegg i lokalavisa med øvrighetspersoner som bifaller planene om landbasert oppdrett, eller var det Campus Blå? Reguleringsplanen har på en fiffig måte blitt vevd fast i Campus Blå og dermed gjort planen «uunnværlig». Rolf Nordmo, tidligere administrerende direktør i Aquaculture Innovation AS, har sagt at dersom planene stanses av statsforvalteren vil det nærmest bli umulig å legge til rette for arbeidsplasser, vekst og utvikling av denne skalaen både i kommunen og regionen. Det vil sende et katastrofalt signal, også til andre aktører som ønsker å satse på næringsvirksomheter. (BA 19.04.21) Vi kommer altså til å gå til grunne om vi ikke anlegger lakseoppdrett på land?

Formålet med medvirkning i plan- og bygningsloven er ikke bare å se risiko, men også å se flere muligheter. Vi har levd her i noen tusen år uten å ta laksen på land. Er det mulig å livnære seg på noe annet enn industri-laks? Det tror jeg. Det ensidige fokuset i media kveler en viktig samtale vi trenger nå. Samtalen og dialogen som skal klekke ut de gode ideene og sikre framtiden i et bærekraftig perspektiv. I et nedstengt samfunn har arenaene for meningsutveksling og folkeopplysning hatt trange kår og det er flere omstendigheter som har gjort denne prosessen ubalansert. Media har promotert Nordmo sin del av elefanten til fordel for resten av virkeligheten. Det er det som er katastrofen.

Det er mye bærekraft å hente ut av plan- og bygningsloven om man vil. Ved at den sikrer demokratiske prosesser, mangfold og meningsmangfold gir den oss flere ben å stå på, både i tanker og i næringer og vi kan unngå å bli ofre for maktmisbruk og monokulturer. Vi blir et sterkere samfunn når vi evner å romme ulike meninger og verdier. Men da må det legges til rette for reell dialog, og ikke skinnprosesser som vi her har hatt.

Se langsiktig

Vi har demokrati blant annet for å sikre helhetlig og langsiktig tenking. Hvordan vil  dette anlegget berike oss de neste 200 årene? Hvordan ser verden ut, markedet, klimaet, mattilgangen? Er vi trygge på at et varmere og surere havmiljø ikke øker risikoen for sykdom i gjennomstrømningsanlegget. Eller virus? Eller at  økende ekstremvær vil utfordre drift og lønnsomhet? At kanskje hadde vært lurere å satse på RAS-teknologi? Helt lukkede anlegg slik det gjøres flere steder i verden nå? Legge det til mindre værharde steder, nærmere markedet? Eller bare ha de i lukkede anlegg i sjøen? Da kunne vi samtidig beholde naturmangfoldet og dyrelivet her ute, både på land og i sjø og i lufta. Binde litt mer CO2 osv. Kanskje var det ikke så dumt å verne den rødlistede soppen likevel? Kanskje var det nettopp den som hadde løsningen på demens-gåten? Sparer vi naturområdet her vil vi også sikre oss litt dyrkbar jord og en naturperle imellom alle «fotavtrykkene» som trampes ned om dagen.

Mennesket

Vi krymper mennesket når vi krymper naturmangfoldet. Vi lever i en verden som blir mer og mer globalisert. I takt med et stadig mindre arts-og naturmangfold forsvinner også ulike språk. Opp mot 90 % av verdens språk risikerer å forsvinne i nær framtid slik utviklingen ser ut nå. Et språk og en kultur er en forståelse av å være menneske som bare det språket og den kulturen kan romme. Det er i møtene med andre mennesker, andre språk, ulike erfaringer i møte med natur og kultur vi formes som mennesker. Når språk, kultur, natur og arter forsvinner, så forringes også muligheten for møter og for forståelse. Globaliseringen krymper rommet. Å forringe naturmangfoldet er å forringe vår mulighet til å forstå oss selv som mennesker.

Medvirkning eller vekst inn i himmelen?

Den største utfordringen  i dag ligger i å ta et oppgjør med troen på evig økonomisk vekst. Vi må forholde oss til naturen. Økonomien som krever fortsatt vekst er en fantasi. Bærekraft kommer ikke av å stadig overskride jordas tåleevne. Dette skriver Alette Sandvik, nestleder i Naturvernforbundet i Trøndelag.Å møte denne utfordringen vil kreve mer innsats enn det som har vært gjort i, Toftøya-saken. Nå behøves det at alle gode hoder medvirker.

Brønnøysund 07.09.21

Gunn Sæther

Beboer på Toft