Hvorfor starter ikke TINE, Nortura og Felleskjøpet en egen butikkjede med salg av utelukkende norsk mat? Forbrukeren vil kunne velge norsk kvalitetsmat, og bøndene vil kunne ta ut lønnsomheten som ligger i hele verdikjeden, fra jord til bord.

Er det noe landbruket i Norge kan lære av oppdrettsnæringen? Ja, oppdrettsnæringen har tatt kontroll over verdikjeden helt fram til forbruker. Dette er deres suksesshistorie.

Det er lønnsomhet i norsk matproduksjon, men pengene er skjevt fordelt. Mens bonden sliter med lønnsomheten, hoper pengene seg opp hos eierne av matvarekjedene. Verdistigningen for Halvor og Magnar Sveens 7.300 høner fra 2.000 kroner i hønsehuset til 335.000 kroner i butikken er spesiell, men det er ikke uvanlig at kjøtt og melk fire-fem-dobles, og mer enn det, på denne veien.

Kontraktproduksjon er uttrykk for ønske om å eie verdikjeden. EMV (egne merkevarer) er eksempel på maktforskyvning. Her er det muligheten for profitt som avgjør handlingsmønsteret.

Egne merkevarer utgjør i dag 80 prosent av kjøttdeigmarkedet (Anders Nordstad). Kjøttdeig fra Nortura framstår i butikken som et coop-produkt. EMV er ikke garantert norsk. Dermed øker muligheten for import. Veien til overtakelse av hele verdikjeden er altså kort, men det kommer fra feil ende.

Hvis Tine og Nortura ender opp som råvareleverandører, med mottaks- og leveringsplikt, som må levere melk og kjøtt til kjedenes egne merkevarer, har makt forflyttet seg fra bøndene og Stortinget til kjøpmennene. Historien gjentar seg.

Hvorfor skapte norske bønder samvirke som omsetningsform for sine produkter? For mange er det gått i glemmeboken. Men bakgrunnen var at bøndene sto alene mot oppkjøperne, og var underlegne i maktsituasjonen. Bøndene måtte i stor gard godta det de ble tilbydd. De sto med lua i handa, og var i realiteten maktesløs.

Samvirkeorganiseringen var nødvendig og riktig, og er også rett organisasjonsform framover. Men det er ikke nok. Nortura og TINE presses av kjedene.

Utfordringene rundt omsetning og distribusjon av mat bør åpne for en debatt om nye løsninger. Ei slik løsning er at våre samvirkebedrifter går sammen om å skape en butikkjede som bygger på samvirkeprinsippene, men som tar kontroll over verdikjeden helt fram til forbruker. Det ble vurdert for noen tiår siden, men da med negativ konklusjon.

En forutsetning nå må være at maten i disse butikkene utelukkende skal være norsk produsert. Felleskjøpet har allerede mange butikker rundt om i landet, som det må være mulig å bygge på.

Det er på tide å øke ambisjonsnivået. Kontroll over verdikjeden kan være et ledd i å øke lønnsomheten i jordbruket, jamstille inntektene, øke sjølforsyninga og sikre matvareberedskapen. Det er i tråd med stortingets opptrappings- og jamnstillingsvedtak og Hurdals-plattformen.

Hvorfor skal norske bønder fortsatt stå med lua i handa når man burde være lei av å bli lurt? (Fritt etter Anniken Nylund Aasjord)

Per-Anton Nesjan

Sentralstyremedlem i Rødt