Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er særs hyggelig å bli spurt om å holde appell på en dag som første mai. Jeg er ikke sikker på når tid det var sist en lokallagsleder fra bondelaget gikk på en talerstol i anledning første mai i Sømna.

Men jeg er glad for det. Og jeg håper det gir rom for gjentakelser seinere, om anledningen byr seg. Det er godt å stå her framme på den her dagen, og tale på vegne av arbeideren i grotidas tjeneste. At gårdbrukeren er en del av det store arbeidende folk i Norge, det er jeg bergfast overbevist om.

I likhet med resten av det organiserte arbeidslivet, går jordbruket også inn i forhandlinger med sin motpart. I år har vi en ekstraordinær situasjon, med galopperende prisvekst. Derfor leverer jordbruket et historisk krav i år. Dette kravet skal blant annet gå til å få bukt med kostnadsveksten, i tillegg til å tette inntektsgapet til resten av samfunnet og henge med i den generelle lønnsveksten.

Om du leser Fri fagbevegelses kartlegging av over 350 yrker, finner du at gårdbrukeren ligger og skraper på bunn, sammen med andre lavlønnsyrker, deriblant våres egne avløsere. Med det perspektivet til grunn, er det selvsagt at gårdbrukerne må stå last og brast med resten av det arbeidende Norge i kampen for en jevnere fordeling av velstanden og makten.

For når det kommer til stykket så vil vi jo det samme som andre arbeidsfolk. Nemlig gode arbeidsforhold, en god lønn å leve av og fritid til å leve.

Fra den norske arbeiderbevegelsens spede barndom i 1887 og frem til i dag har den røde tråden alltid vært å fremme arbeidsfolks sak i Norge.

Gjennom parolene «gjør din plikt og krev din rett», og slagordene «arbeid, bolig, utdanning». Først fikk man på plass alminnelig stemmerett i 1898. Seinere fikk man på plass verkstedoverenskomsten i 1907. Den ble historisk ikke bare fordi man fikk en anerkjennelse av partenes organisasjonsrett og tillitsvalgtes rolle som talsmenn for de organiserte arbeiderne. Men den ble lesten som formet senere landsomfattende tariffavtaler i Norge.

Jordbruket fikk for øvrig sin første hovedavtale i 1950. Siden den gangen og frem til i dag er det vunnet fram nytt terreng og nye seire som perler på ei snor. Av og til under den heftigste motstand fra norsk arbeidsgivers side og borgerskapet.

Historien er en eneste stor rems av slike slag oppigjennom årene, både tapte og vunne slag. Og framtida vil også bestå av nye slag og nye nederlag og seire. Ledet an av våre fremste folk i organisasjonen, de tillitsvalgte. Vi kan være glade for at vi har våre tillitsvalgte, både i jordbruket og i fagbevegelsen.

Denne evige kampen foregår også i vår del av landet. Vårt lokalsamfunn har siden etterkrigstida alltid stampet i motvind med sentralisering og fraflytting. De siste tiårene har vi fått merke det ekstra hardt. Jeg behøver så vidt gå lenger enn ti år, da var vi dobbelt så mange melkebruk i Sømna for eksempel. Melkebrukene har blitt større og arealene er fortsatt i bruk, det er så det. Men sysselsettingen i jordbruket går ned. Og når statistikken slår fast at ett årsverk i landbruket, indirekte sysselsetter tre årsverk i tilstøtende virksomheter. Og når kommunen attpåtil er en av de mest landbruksdominerte kommunene i fylket. Ja, da er det klart for alle som vil se, at øvrige arbeidsplasser i kommunen, gradvis har blitt undergravd med en sentralisering og rasjonalisering av jordbruket i Norge.

Hvis vi går videre med dette, får vi et nytt uhyggelig bilde. Med redusert sysselsetting i produksjonsapparatet, fører også med sviktende skatteinntekter og overføringer til kommunen. Vi får dermed sviktende finansiering av vårt felles velferdsapparat. Dette fører jo på nytt til økt press først og fremst på de som jobber med å drifte velferden i kommunen. Det ser vi i dag.

Men det rammer også oss i jordbruket. For selv om vi som gårdbrukere er herre over eget arbeid, så er vi fortsatt en del av lokalsamfunnet. Og vi rammes som andre medborgere når velferdsapparatet sliter, og tilbudet strammes inn. Derfor er det særskilt viktig, at det kommunale driften går godt og at de som jobber og drifter dette apparatet er ivaretatt i et godt og inkluderende arbeidsmiljø.

Og så skal jeg runde av med å spørre. Hva er så veien ut av denne situasjonen?

Svaret er klinkende klart. Vi må først og fremst sikre driften av arbeidsplassene som er under press i velferden. Skal vi sikre driften av disse arbeidsplassene, må vi på lengre sikt få opp skatteinntektene gjennom bosetting og sysselsetting rundt omkring på bygdene.

Sysselsettingspolitikk og boligpolitikk må med andre ord tas inn som en fullverdig del av kommunens kjernevirksomhet og prioriteres helt til topps i investeringsbudsjettene fremover. Og så skal vi bygge velferden videre når det er på plass. Men det grunnleggende er å bygge ut produksjonen for å sikre velferden. Og der har vi en unik mulighet å bygge på, det er biomassen og sirkulær økonomi.

Sømna har ubegrensede muligheter for å bygge ut ny grønn industri på skuldrene til de gamle modernæringene landbruk, skogbruk og fiskeri, som kan sikre sysselsettingen og bevare bosettinga. Hvis vi bare greier å nytte dem ut er det ingen tvil om, at vi kan gå framtida lyst i møte med arbeid og velferd til alle.

Steffen Hass

Leder

Sømna Bondelag