Det har vært trist å lese debatten om skolestruktur I Brønnøy kommune. At Brønnøy kommune må spare penger, og at det er en tung oppgave som ligger på politikernes skuldre er det ingen tvil om. At det må endringer til er det vel heller ingen som er uenige om. Nå er det skolestruktur som står på sakslista og de mange leserinnleggene i Brønnøysunds Avis bærer preg av et sterkt engasjement i ulike retninger. Det er både naturlig og forventet, det er jo ikke første gang denne debatten har stått på programmet, det har vært et gnagsår over år.

Det som er trist, er retorikken som brukes. Skillet mellom fornuft og følelser. At folk har følelser omkring det som vedrører ens barn og at de har trygge gode rammer i barnehage og skole er fullt forståelig. Det betyr ikke at de er blottet fra å evnen til fornuft, enten de sverger til den ene eller andre modellen for skolestruktur. Jeg har ingen faglige kvalifikasjoner for å uttale meg om hva som er den beste løsningen, det overlater jeg til andre, men alle ønsker vel det som er best for barna, og at det skal finnes løsninger som sikrer trygge og gode vilkår i skolen for alle.

Å være uenig er lov. Å debattere er sunt. Men å nedgradere motstandere av egne synspunkt og vurderinger til folk preget av følelser uten evne til fornuft er ikke spesielt konstruktivt. Vi kjenner retorikken blant annet fra det famøse forslaget om å legge ned diverse sykehus i nord. «Fagfolkene» stilte seg bak forslaget og kritikerne ble tilgodesett av både administrerende direktør i Helse Nord og Helseminister Ingvild Kjerkol med «forståelse for alle følelsene de var berørt av». De glemte at også fagfolk var solid representert blant motstanderne av et forslag som heldigvis ble trukket tilbake.

Utfordringene i skolen settes stadig opp mot helse. Men den kommunale helsetjenesten har egne utfordringer som neppe kan løses ved hjelp av et fornuftig valg av skolestruktur eller pengene man sparer på å omstrukturere. Sykefraværet er skyhøyt, ansatte sier opp på stripe og ledere har byttet beite i oppsiktsvekkende fart. Det eneste besparelsen på skolestruktur kan gjøre for helse er å dytte enda flere millioner i hullete turnuser, mangel på kompetanse, bøter for ikke å kunne ta imot ferdigbehandlede pasienter, og vikarer fra vikarbyrå. Det er en ond sirkel som til slutt blir et pengesluk uten bunn. Av den enkle grunn at det ikke bare er penger som er utfordringen for kommunen. Mangelen på kompetanse er like alvorlig.

Hvis man klarer å ta ned alle millionene man ønsker, både innenfor oppvekst og helse, vil det neppe løse bemanningsutfordringene noen steder, og hva da ved neste budsjettrunde? Hva skal da kuttes?For denne avgjørelsen vil jo ikke være «The end of story», det vil jo bare vare til neste budsjettrunde.  Mangelen på kompetanse koster flesk. Midlertidig brannslukning og plastring av skrammer er en kostbar affære i lengden, og vil aldri føre til hverken ferdigbehandling eller friskmelding. Hvis Brønnøy kommune skal fortsette å drifte som de alltid har gjort uten å visjoner om hvordan gjøre ting annerledes for å sikre en fremtid, blir ostehøvelprinsippet en årlig foreteelse som resulterer i ytterligere debatter om fornuft og følelser, og som i realiteten kan bli en endeløs lidelse uten smertelindring.

For hvordan skal 25 stillinger innen oppvekst dekkes inn? Hvorfor er 18 lærerstillinger besatt av ufaglærte? Hvorfor sier ansatte innen helse opp jobbene sine, og hvorfor er 60 mennesker til enhver tid sykemeldte? Hvorfor er det så vanskelig å rekruttere kompetanse til kommunen og hva kan vi gjøre for at kommunen skal være et attraktivt sted å bo med attraktive arbeidsplasser og gode skoler, barnehager og et kompetent helsevesen? Hvordan ivaretar vi ansatte og befolkningen for øvrig, og hvordan får vi folk til å flytte hit og etablere seg med barn?

Jeg leser at administrasjonsutvalget i kommunen har holdt møter hele fjoråret, og flesteparten av dem har ikke hatt noe på sakslista. Det er faktisk ganske bemerkelsesverdig at det ikke finnes saker i Brønnøy kommune som er verdt å sette på sakslista, det burde vært plenty. Vårt nye kommunestyre har hendene fulle med å finne ut av hvor de skal kutte med et betydelig merforbruk. Ære være dem for at de har vært villige til å ta på seg vervet. Men kunne det ikke være en ide å se nærmere på hvorfor ting er blitt som de er blitt og snu skuta på en bærekraftig lei? Skal vi virkelig fortsette år etter år med oppslitende diskusjoner om hvilken finger vi skal skjære oss i uten at roten til ondet skal på bordet?

Jeg føler sterkt for Brønnøy kommune. Det er hjemstedet mitt. Jeg føler for barn og unge, for eldre og syke og jeg har et inderlig ønske om at alle skal ivaretas og trives i trygge og gode omgivelser, uansett nærmiljø. At kommune skal være et godt sted å bo med en god barndom, et godt voksenliv og en trygg alderdom. Det er følelsene mine. Fornuften min får meg til å stille spørsmålstegn om dette er liv laga.

Og i denne debatten om skolestruktur: Debatt er viktig, ulike synspunkt er viktig, fagfolks vurderinger er viktig og det samme er befolkningens meninger. Det tar jeg med meg. Men å skille mellom fornuft og følelser som om det var forskjellen på riktig og galt er lite konstruktivt. Jeg tenker det er betimelig å minne om hva folk med sterke følelser for Brønnøy og påfølgende engasjement har fått til i vår kommune, hva de har skapt og hva de har bygget for vårt samfunn.

Jeg håper debatten om skolestruktur vil være konstruktiv og at den også vil gi svar på spørsmål om en bærekraftig drift i oppvekst i fremtiden. Jeg håper at selv om krybben er tom, bites ikke hestene altfor hardt, og at den gir plass for både fornuft og følelser. Det ene utelukker ikke det andre, og Brønnøy kommune har bruk for begge deler.

Gjertrud Krokaa

Innbygger i Brønnøy kommune