Rådmannen i Brønnøy har fått lønnspålegg. Det utløste reaksjoner fra politikerne Aasa Storlien (Sp) og Liv Solli (SV) da flertallet i kommunestyret vedtok å gi Pål Trælvik 30.000 kroner, eller 2,8 prosent, mer i lønn. Storlien mente kommunen ikke kunne ta seg råd til dette, mens Solli mente man burde vente på en evaluering av «slankeoperasjonen» Trælvik har utført på Brønnøy kommunes organisasjon etter ordre fra kommunestyret. Gjertrud Krokaa har i leserbrevs form gjort det enda mer klart at hun er imot at brønnøyrådmannen skal ha mer lønn.
Det er helt legitimt at noen mener rådmannen tjener for mye, og det er for så vidt ok å sammenligne med statsrådlønninger og snittlønn for rådmenn. Men slike sammenligninger kan man som kjent gjøre alle veier. Man kan for eksempel se på skattelistene for 2016. Der ville Trælvik, hvis han skattet til Brønnøy, havnet ganske langt ned på listen. Han hadde 130.000 kroner mindre i årsinntekt i 2016 enn nummer 100 på inntektstoppen i Brønnøy. Er det, i et samfunnsperspektiv, riktig at rådmannen i en kommune ikke engang figurerer på topp 100-lista over inntekt? Man finner på samme liste flere leger i Brønnøy med 500.000-600.000 kroner mer i lønn en kommuens øverste administrative leder. Er dette rettferdig? Det er en mye større og mye vanskeligere diskusjon. Sannheten er vel at de fleste får den lønna arbeidsgiver føler er fortjent. Vi registrerer og erkjenner at drøye 1,1 millioner kroner verken er en uvanlig eller avskrekkende godtgjørelse for en toppleder med ansvar for nærmere 700 ansatte. At lønnsnivået for ledere i Norge generelt muligens er på ville veier blir som sagt en annen diskusjon.
