Jimi Hendrix var en nyskaper innen rocken, mye av det han laget pekte langt fram. Hør bare hvordan hans "Let me stand next to your fire" gled sømløs inn på Red Hot Chili Peppers-repertoaret. Men hans tidlige bortgang og sterke avtrykk har også gjort ham til noe av en klisjé. Derfor har EXP - a tribute en riktig tilnærming når de i Roots-programmet skriver at de ikke forsøker å "planke" Hendrix, mer å formidle den samme energien og friheten.
Trioen var aktiv på 1990-tallet, og Roots-konserten er den første de gjør på 16 år. Det merkes litt på samspillet, men denne konserten handler mest om en mann og hans gitar. I Rootsteltet er det ikke Jimi selv, men Bjørn-Peder Johansen. Han har kledd seg opp i Jimi-stil, uten at det ser ut som karneval. Og det er betegnende for hele konserten. For dette var nok nærmere planking. Men da mener vi planking som i teknisk briljant og tro mot originalen. Finesse og ferdigheter.
Inderligheten og Johansens nære forhold til Hendrix skinner gjennom fra første tone når de åpner med "Little Wing". Han kan se stiv ut der han står og jobber på fender og effektpedaler, men energien tas ut i musikken. Det løftes litt gitar og bites noen strenger etter hvert, men først og fremst bare spiller Johansen et knippe låter han kan og elsker.
- Nå skal vi bare kose oss og ha det godt i lag, sier han, og slik ble det. For her fikk vi noen av høydepunktene fra en av rockens sentrale låtkataloger, spilt med en gitarteknikk som ikke står tilbake for originalen. "Hey Joe" er rå som den skal være, mens "Foxy Lady" dediseres til en kvinne i teltet. Historietimen (det er tross alt Roots-festivalen) avsluttes med "Are you experienced", som renner ut i den Jimi-gitarlyden som en gang bar bud om støyrocken som skulle komme etter han.
Klisjeeer er vakre når man omfavner dem. "Excuse me, while I kiss the sky".
Matti Riesto