Bob Geldof? Han som var irriterende før Bono var det. Han som skulle redde verden. Han som sovnet på nobelprisutdelingen. Kommer han i rullator, spurte noen før det startet. («Is it rolling, Bob?»)
Så feil kan man ta. Den Bob Geldof som brøler «Are you fucking ready?» idet bandet kommer på scenen er en spent stålfjær klar til å rocke. Antrekket, attityden og karatesparkene sier det meste, det er en touch av Mick Jagger i hvordan han bruker stemme, ansikt og hele kroppen til nå ut til publikum.
Bak seg har han et fjellstødig rockeband, spillekåte som bare det. All tvil om noe rockegamlehjem på veien for å spe på pensjonen feies bort allerede i de første låtene, hissige rockere som Geldof angriper på samme vis som da bandet krysset irskesjøen og den oppkjeftige frontmannen fant sine frender i pønken.
«Like Clockwork» serveres like presist og energisk, The Boomtown Rats høres ut som bandet Franz Ferdinand lånte riffene fra og ser ut som Arctic Monkeys stilforbilder. På «(She’s Gonna Do) You In» trakterer Geldof munnspillet som om ha kommer rett fra Mississippideltaet og er teatralsk seremonimester a la Jim Morrison. Morsom er han også: «Vi er som Coop….Mega!». Før «Banana Republic» minner han oss om hvilket Irland de kjempet seg ut av: Et fattig, borgerkrigrammet land. En gang i tiden var reggae noe politisk.
Det finnes artister som gjemmer bort storhiten sin. Ikke Boomtown Rats. Bob Geldof kjæler med «I Don't Like Mondays» i en grandios versjon av klassikeren som ikke engang P4 har klart å ødelegge. Den er for fin.
En monolog om bandets møte med John Lee Hooker inn passer fint inn når vi allerede sitter i rockens klasserom. Så får vi litt klassisk ung manns pønkaggressjon mot det bestående i herlige «Lookin’ After No1.». OK, Geldof har prøvd livets lyse side (og mørke, for all del), men han er i kontakt med ungdommen inni seg som skrev den. Eviggrønne «Rat Trap» koser de seg med, og «Diamond Smiles» med sin fine koring er akkurat rette sang og stå igjen og nynne på. Tror vi. Før Boomtown Rats drar på med tegneserie-discoen i sin egentitulerte comebacklåt fra 2013 som glir over i dubstep. Himmel og hav.
Matti Riesto