I det siste har det strømmet ut en ekkel eim fra flere lukkede rom i kystbyen. Sammen med den ekle odøren har det fulgt en bekreftelse som mange av oss har hatt mistanke om lenge. Nemlig at ledende politikere i formannskap/planutvalg, samt kommunens sentraladministrasjon har visst om, akseptert og godkjent planer om å rasere den sentrumsnære havna til bruk for et nytt registerbygg. Ingen har funnet grunn til å opplyse allmuen eller kommunestyre om dette ugyldige vedtaket uten etter sterk press. Som velgere må vi stille oss spørsmål om dette er folk som fortjener vår tillit.
Tidligere omtaler av kystbyen som «Lille Berlin» blir i en slik sammenheng for snilt. Nytt utnavn på byen lanseres nå til «Pyongyang-sund».
Og hva så med «Pyongyang Registrene»? Her står det ikke særlig mye bedre til. Her befinner det seg en gjeng kalt «styringsgruppen» som har funnet det opportunt å anbefale for departementet en aktør som har planer om å bygge nytt bygg på eiendom aktøren ikke eier. Eiendom som aktøren heller ikke ifølge ordfører har gyldig avtale om å bruke. Kan det bli verre?
Store deler av befolkningen ligger nå lamslått tilbake i surstanken fra de lukkede rom. Men over 440 medborgere har likevel klart å samle nok krefter til å delta i avisens kåring av de etterhvert frigjorte registerbygg-skisser. Av de avgitte stemmer går et overveiende flertall inn for det vrakede alternativet på Slakteritomta. Mastodonten til Thon-Gruppen får under 10 prosent av stemmene, mens «kai-alternativet» får kun 34 prosent, sjøl etter et uhemmet frieri til de registeransatte med «lovnader» om en fantastisk utsikt fra de beste kontorene.
Kampen om kystbyen er langt fra over. Kanskje kan vi håpe på mer klokskap og mer etterrettelig saksbehandling i departementet. Men jeg vil ikke stole helt på dette heller. Mitt håp er at havnesjefen nå setter sjøbein og bruker sin klokskap og kunnskap i kampen mot den dekadente tsunami som nå truer kystbyens maritime virksomhet. Det burde være en mulig oppgave. Sjøl Statsbygg fant, etter å ha brukt utallige millioner på prosjektet, ut at «havne-alternativet» var umulig.
Hovedspørsmålet nå er likevel hvilke kriminelle feil aktøren på Slakteritomta har gjort seg skyldig i, som gjorde at «styringsgruppen» «måtte» forkaste det utvilsomt beste alternativet. Når disse handlingene ansees som verre enn dem som Søren Nielsen Gruppen på kaia har begått, må det være alvorlige greier.
Fortsatt er det likevel en stor gåte for mange hva som kan få registrene til å risikere sitt ellers gode omdømme i et uverdig og amatørmessig spill i de lukkede rom. Fortsatt ligger det nok noen råtnende lik i skapene, men det vil antagelig ikke vare lenge. Det er nesten så en kan glede seg til rettsprosessen som kommer.
Iver Dreiås
Søren Nielsen vil rive havnekontoret og ekspedisjonen
Ordfører avviser at det finnes tomteavtaler