– Det ligger mye historie i huset. Det er det ingen tvil om, sier den stolte og driftige huseieren Isabelle Johansen.

Mye arbeid

Solen glimter til i vinduskarmen mellom de vakre tonene av Tom Waits og et par velduftende påfyll i mummikoppene. Det himmelblå kjøkkenbordet står i tøff harmoni med de solgule stolene, fiskermannen på hyllen og historien i veggene, i hjertet av huset, på kjøkkenet. Huseier og utflyttet Hemnesværing, Isabelle Johansen, er en begeistret dame, som sjeldent sier nei til en god samtale og en kopp kaffe. Samtaleemnene står i kø, men forkjærligheten for huset sporer oss alltid på rett vei. Til Betlehem. Til det lille, store, hvite tømmerhuset i Sørbyen.

– Det var i dårlig stand, med ymse oppussing innendørs. I veggene var kosteskaft brukt som lektere. Da vi begynte med takene her nede rydde det ut både leire og sagspon. Bad var det nesten ikke, mimrer hun med et ettertenksomt smil.

Våren 2004 ble det hengt opp til salgs-skilt i vinduene på det lille, slitne, men sjarmerende huset med røde eternittplater. Huset hadde hatt sine glansdager, og sto ubebodd. Isabelle bodde rett ved, og hadde flere ganger blitt lokket til å titte inn i vinduene. Vinduer måtte byttes, elektrisk anlegg, rør, og alt innvendig måtte pusses opp. Tømmerhuset fra 1882 er ikke bare en vakker majestet, men også verneverdig. Som svært mange andre bygninger i sørbyen, er huset innbefattes av prosjektet "Kystby 1900". Et prosjekt hvor Brønnøy kommune forsøker å ta vare på byggestil og bygningsstruktur fra den tiden Brønnøysund vokste fram. Det satte også krav til oppussingen.

– Vi var forberedt på hvor mye som måtte gjøres. Og vi gjorde det meste selv, utenom rør og det elektriske. Det er utrolig artig å ha fått være med på dette, sier hun stolt.

Hus med sjel

Huset var langt fra ferdig oppusset da Isabelle og daværende samboer flyttet inn høsten 2004. Stue og soverom var et og samme rom. Kjøkkenet var heller ikke klart, men fungerte til enkel matlaging. Og de brukte den tiden de trengte.

– Det var den triveligste tiden jeg har hatt. Å bo sånn oppå hverandre, humrer Isabelle. Latteren fortsetter med historien om arbeidet utendørs.

– 4,8 tonn med plater plukket vi fra veggene. Jeg sto med hovtang og tok ut en og en spiker, og la platene forsiktig ned. Jeg husker så godt hvor lei jeg var på slutten.

Isabelle tar oss gjennom huset, forteller historier om bygget som hun selv har blitt fortalt. Huset har 144 kvadratmeter boareal, noe som er mer enn nok til henne og sønnen Lyder. En gang i tiden har bygget huset en av Brønnøys første smier. Smia hvor kirkeportene til Brønnøy kirke ble smidd. Det har vært bakeri med utsalg, og på 50-tallet var huset fylt med jenter som jobbet på rekefabrikken. Husets vegger har opplevd mange historier, mange liv. Noe Isabelle har vært opptatt av.

– Da vi begynte oppussingen, fant vi både originaltak, originalvegger og den originale døra, forteller hun begeistret.

Alt har hun beholdt, og taket er forsterket, Den gamle inngangsdøra til bakeriet er snekret igjen, men pryder hjertet i huset vakkert. Tidligere var det hovedsakelig øveretasjen, med stue, kjøkken, bad og soverom, som ble brukt. Etter oppussingen ble kjøkkenet flyttet ned, og har blitt hjerte i huset.

Sin egen stil

Tom Waits synger fortsatt vakkert, og viser fram huset fra sin beste side sammen med solskinnet. Isabelle har alltid vært interessert i skatter med historie, alt fra gammelt servise til møbler og kofferter. Dette pynter også opp i det ærverdige tømmerhuset, i kombinasjon med sterke farger i gult, velur-rødt, blått og grønt. Blant annet. Små detaljer overalt, som blomster og barnesko i vinduskarmen, til leker og lego i gamle matkasser. Og kunsten er helst fra lokale kunstnere.

– Om jeg har noen stil? Nei. Jeg tror ikke jeg har noen stil. Jeg har alltid vært interessert i gjenbruk. Huset mitt er helt ok, og det fungerer. Jeg liker ikke ting så voldsomt stort, men har heller sansen for de små detaljene, gliser hun og sikter til det hun mener er en altfor stor sofa i stuen i 2.-etasjen.

– Mor la tidlig merke til interessen min, og jeg har blant annet arvet et Figgjo-service fra henne. Ikke visste jeg at det skulle bli populært igjen. Og jeg har alltid ønsket med et gammelt hus.

Kjært barn, mange navn

– Det er mye historie i dette huset, ja. I Betlehem. Navnehistoriene er mange, og jeg vet ikke hvor det faktisk kommer fra. Jeg har blant hørt historier om en mann som var så forelsket i ei som bodde her at han skulle gi henne Betlehemsstjerna, og om menn skulle hit og finne Betlehemsstjerna, uten at vi trenger å fortelle noe mer om det, fleiper Isabelle Johansenm