Utsikten fra trappetrinnene til barndomshjemmet er slående. Med Torghatten liggende i sørvest, innrullet i skodde, strekker det flate landskapet til Torgøyan og Brønnøysund seg nordover. Vega ses så vidt bak skyteppet i det fjerne.

Her har Jarle Elvemo trådt sine aller første skritt. Til og med åpnet øynene for første gang.

– Jeg ble født andre juledag, uten hjelp av lege. Det var storm og uvær, så det var en dame nede ved sjøen som var en altmuligdame som tok imot meg. Mannen var og en altmuligmann. Slik må det være i bygder, forteller Elvemo med et lunt smil.

Jarle Elvemo skulle selv bli en altmuligmann.

Han tar undertegnede imot i det som tidligere var et vedskjul, men som senere år er blitt påbygget til det snart 140 år gamle huset på Elvemo gård ved Rodal.

Interiøret har ikke endret seg de siste tiår og gir stedet en egen sjarm.

—Det var en husmannsplass frem til 1914, da kjøpte min bestefar stedet. Hva prisen var vet jeg ikke, men jeg vet han fikk et økonomisk problem i denne overgangen. Han hadde fått ekstra krav på en komfyr han ikke hadde greid å betale, ler han.

Hans seks første år ble preget av andre verdenskrigs herjinger. Mange spør ham om hvordan det var. Selv sier han at han ikke vet om noe annet.

– Den verden vi kjente var nedtrukne gardiner og mørke rom. Det var sånn det skulle være. Først etter krigen skjønte man hvordan det hadde vært, forteller han idet han ser ut av vinduet.

Denne gang er gardinene trukket til side, og han kan se på markene han lekte på som barn.

Etter barneskole og gymnas i Brønnøysund, gikk ferden etter hvert videre til Trøndelag og lærerskolen. Det skulle bli starten på 30 år i skoleverket.

Elvemo var med på å opprette lærerhøgskolen i Alta 1973. Etter noen år i forsvaret på åttitallet, kom han hjem og tok jobben som rektor ved Høgskolen i Nesna i 1987.

—Jeg tror årsaken til at jeg fikk stillingen var at det nesten ikke var studenter på Nesna. Det skulle være et sted mellom 350 og 400, men da jeg kom var det rundt 150. Departementet sa jeg skulle reise dit og prøve å rette opp i dette. Hvis ikke jeg greide det ville de legge ned skolen, forteller Elvemo.

Men tiden som rektor ble ikke en solskinnshistorie.

– Det jeg fant ut når jeg begynte, var at vi måtte gjøre noe med desentralisert utdanning. De hadde prøvd ett kull, og det hadde gått stort sett bra, men vi måtte fortsette, sier han.

Han sier lærerne var imot det. Men etter hvert fikk de diskutert saken sammen.

Påfølgende høst var de i gang med desentralisert førskolelærer- og allmennlærerutdanning.

—Det var vel et av de første kull i hele Norge etter den modellen, forteller han.

Endringen viste seg å være viktig. Samme høst gikk søkertallet opp. Opp mot 400 studenter var registrert ved skolen. Departementet var fornøyd.

– Men en del lærere sluttet, og mange internat ble stående tom. Ting ble ikke brukt. Man blir jo ikke populær av en slik situasjon, der man hele tiden er truet av nedlegging. Jeg trivdes for så vidt godt på Nesna, selv om jeg fikk mye kjeft, sier han.

Etter det gikk turen til lærerhøgskolen i Oslo, der han etter hvert avsluttet sin karriere i skoleverket.

Nå er Elvemo tilbake der han startet. Selv om han ikke engang var nådd skolealder da krigen ble avsluttet, husker han en god del fra de skjebnesvangre årene. Spesielt frigjøringen.

—Det var en fantastisk dag. Nabojenta på fire år kom løpende over jordet her. Hun ropte at det var blitt fred mens hun viftet med et lite papirflagg. Jeg husker jeg løp inn til bestefaren min og ropte «det er fred, det er fred», men jeg forsto ikke så mye av hva fred var. Verden var den samme som den var i går, sier Elvemo.

—Men så kom bestefar ut. Han var en ganske hard mann, men nå gråt han. Det hadde jeg aldri sett før. Så det jeg forbandt fred med etter krigen var at bestefar gråt. Og når bestefar gråt var det fullstendig kaos, forteller han humrende.

– Det var en veldig merkelig fred, men jeg forsto mer etter hvert. Men sånn var et barns tenkning, sier han. Han husker også spesielt grunnlovsdagen som fulgte.

– Man gikk i tog i dårlige sko. Pappa måtte bære meg på skuldrene til slutt. Det var det lengste 17. mai-toget som hadde vært på Kroknes skole, i hvert fall det lengste jeg kan huske, sier han.

Men det er flere grunnlovsdager som står sterkt i minnet.

Mange år senere skulle han ikke befinne seg i etterkrigstidens fred og jubel, med tog og sang ved rolige Kroknes.

Han skulle befinne seg i Sarajevo under Bosnia-krigen. Midt i kampens hete. Omringet av krigens lyder.

Skudd. Bombenedslag. Knuste glassruter.

Elvemo tilbrakte 25 måneder i Bosnia, og maidagene har satt sitt preg.

— Det var ikke lurt. Å være så lenge ute sammenhengende tar på, sier han, og nevner eksempelet fra Norges grunnlovsdag.

– Det var dagene rundt 17. mai 1995. Antall granater og bombenedslag i Sarajevo er beregnet til 12.000. Fra klokken fire om morgenen til seks om kvelden, sier han og ser ut av det åpne vinduet igjen.

—Det var som tordenvær. Hele tiden. Man ante ikke om man overlevde. 20 av oss ble tatt ut til å være igjen i hovedkvarteret. De andre ble fraktet til en ishockeystadion for dekning. Det var ganske hardt for oss som ble igjen. Vi visste at vi kanskje gikk mot noe som kunne være en avslutning på livet, forteller den tidligere soldaten.

—Hva tenkte du da?

– Jeg vet ikke om jeg tenkte i det hele tatt. I bygget vi var i var det kun én glassrute som ikke var skutt i stykker. En gang gikk det en kule gjennom ruta, og inn på naborommet. Jeg krabbet ut for å se hvordan det hadde gått, og kula hadde rikosjettert bak igjen til motsatt vegg. Men ingen skadet seg på det. Like etter var det fire som ble skadet av noe annet, sier han.

Stemmen bærer preg av alvor.

—Dagene mai var en påkjenning. Det smalt hele tiden. Jeg våknet om morgenen og tenkte at det var på festningen i Oslo det ble skutt. Men så rister man på hodet og innser hvor man er, forteller Elvemo.

—Klart man var redd.

Oppfølgingsspørsmålet er uunngåelig. Spørsmålet om hvorfor man vil begi seg ut på noe slikt. Noe som setter så dype spor.

– Jeg trodde jeg gjorde noe vettugt. Lønna var dårligere enn den var som rektor på Nesna, så det var ikke det heller. Men det var spenning, og tro på forsvaret som system. Så følelsen er sammensatt. Og jeg har savnet det i ettertid, sier han og forteller at dagene har vært alt annet enn lett som følge av opplevelsene.

Ekteskapet holdt ikke, og Elvemo forteller han har hatt mange vonde dager alene. Da har det hjulpet å sette på serbisk musikk i bilen og latt tankene vandre tilbake til Sarajevo mens han kjører langs landeveien.

– Da var jeg tilbake og følte jeg hadde kameratene rundt meg, sier han.

Elvemo er klar over at mange tenker tanken å reise ned i nåværende konflikter.

Han vil ikke gi noen form for anbefaling eller råd, verken for eller mot.

—Det kommer helt an på hvordan man er. Man bør ha tenkt ordentlig gjennom det. Å reise til Afghanistan eller til Midtøsten er sikkert ikke lurt nå. Men hvis jeg hadde vært 30 år yngre og fått spørsmål om å reise dit, hadde man sikkert vært gal nok til å gjøre det, forteller han.

Han sier man ikke kjenner den virkelige påkjenningen av arbeidet når man er i tjenesten. Å komme hjem er heller ikke en lett opplevelse.

Etter å ha levert fra seg utstyret, ble de takket av for tjenesten og kjørte hjem til familien.

– Man kan ikke vente at de som satt hjemme ante hva galskapen gikk ut på. Det gjør de ikke den dag i dag heller. Min ekskone sa at jeg valgte dette frivillig, og det er riktig. Men jobben i Sarajevo måtte noen gjøre. Jeg fant ut at når mange hadde sagt nei, også jeg, så måtte en eller annen dit for å dekke det norske behovet, sier han.

Ved å takke ja til utakknemlig jobb i Sarajevo og ja til en utakknemlig jobb på Nesna, dog av annen skala, er det nødvendig å finne ut hvorfor Elvemo velger å påta seg oppdrag ingen andre tar.

Hvorfor han gang på gang velger å utsette seg selv for situasjoner som kan være mindre hyggelig, men som likevel er nødvendig.

– I forbindelse med utdannelsen som spesialpedagog og logopedi hadde vi treningskurs innenfor psykologien. Da fikk jeg alltid vite at jeg var fylt med dårlig samvittighet for gud og hvermann. Jeg vet jeg har dårlig samvittighet for dumme ting jeg har gjort, og kanskje prøver jeg å ta igjen for det på den utroligste måte, uten å ha tenkt på sammenhengen før.

10 år i Forsvaret, 30 år i skoleverket og forfatter av både lærebøker og historiebøker har gitt en allsidig yrkeskarriere. Elvemo har opplevd flere forskjellige kriger, og besøkt 70 land. Også på idrettsfronten har han vært aktiv.

—Jeg startet som sprinter og endte opp med maraton i en alder av 53, sier løperen som har deltatt på stevner over hele verden.

På vei ut av huset viser han oss rundt på gårdsplassen hvor han trådde sine barndomsben. Nå er beina litt tyngre, men gleden over gården er like mye til stede. Her kan han reflektere i ro over det han har gjort siden han ble født her for snart 80 år siden.

– Jeg tror denne artikkelen må hete noe sånn som «et springende liv», sier han i det han sender meg av sted.

Det tror jeg og.

Einar Bjøru