Da skal vi bare avklare én ting helt først. Jane Pane uttales ikke på norsk erte-rim slik jeg kom i skade for å gjøre .
— Nei, nei. Det uttales «jein pein» med engelsk uttale. Men det skjønner ikke telefonselgerne heller, trøster Janne Helen Moen.
Med et raskt titt opp hyllemeterne med film i stua, så burde jeg kanskje skjønt det. Her er det på metervis med dvd og blu-ray i alle retninger. Katastrofefilmen «Titanic» har fått en spesiell plass i hylla. Den er utstilt med både bøker, bilder og utbretta dvd-cover med Jack og Rose i kjent positur på skipet. Her er mye hjertesmerte. Men da vi kom inn, så var det jo ikke det vi la merke til.
For her midt i stuen til Janne Helen Moen ved Viksjøen, så henger det to disser rett ned fra taket.
— Jeg elsker å leke, men dissene er beregnet for barna i huset. Selv spilte jeg og brødrene mine Kristian og Eldor fotball i stua på gården hjemme hos mor Margith og far Egil-Arne Moen. Det visste de utmerket godt, og vi lærte raskt at det beste var å unngå tida mens de «sov middag». Fjøstida derimot. Fireåringen min skal få gjøre det samme. Trikset er å holde ballen lavt. Det er for øvrig god skuddtrening. Sømna IL er klubben. Jeg glemmer ikke kampen mot Tjalg, hvor jeg skrudde inn tre mål direkte fra corner. Det var en god følelse, ler 36-åringen som erkjenner at hun i tillegg til å ha god skuddfot nok alltid har vært en person som har plass for følelser.
— Men jeg tror ikke det er det som ligger bak kallenavnet. Her ved Viksjøen hvor jeg vokste opp hadde jeg en god venninne, en nabojente som kalte meg «Jein Pein». Det ble bare en slik morsom greie mellom oss. Nå er hun forresten politi i Finnmark, og er forhåpentligvis litt kry over å ha skapt firmanavnet mitt.
Det var i januar i år at Sømna fikk et nytt fotofirma. Da åpnet Jane Pane Photo offisielt.
Siden det er det mange konfirmanter, skoleelever og barnehagebarn i kommunen som har blitt fanget av Moens linse.
I samme hus vi sitter er det ordnet fotostudio i underetasjen, og et nytt studio i husets påbygg er underveis. Nå kommer hun akkurat fra bryllupsfotografering ute.
— Jeg er lykkelig når jeg klarer å fange det gode øyeblikket, og blir svært glad når jeg får gode tilbakemeldinger. Jeg har ikke markedsført firma mitt så mye, så jeg er gledelig overrasket over alle oppdragene jeg har fått siden jeg etablerte meg her. Men fotograferingen har aldri vært tiltenkt å være en heltidsjobb. Da jeg flyttet tilbake til Sømna i fjor startet jeg i deltidsjobb som lærer på Berg skole. Der har jeg nå jobbet som assistent, og håper å få fortsette fordi det trives jeg svært godt med. Jeg ønsker at fotograferingen skal være et overskuddsprosjekt som jeg har glede av. Det skal ikke være stress, konstaterer Moen som har sin fotofaglige bakgrunn fra firmaet FotoVideo i Oslo. Hun er ikke lærerutdannet.
— Nei, jeg har jobbet mange år i elektronikkbransjen som leder sørpå, og spesialiserte meg de siste årene i FotoVideo innen fotofaget. Så kom etter hvert ideen om å flytte tilbake hit og etablere mitt eget fotoatelier, forteller 36-åringen som ikke skulle tilbake til Sømna.
— Da jeg flyttet fra Sør-Helgeland var jeg 19, og på vei ut av skapet. Jeg hadde fortalt familien, og mine venner på Brønnøy videregående at jeg ble forelsket i jenter- ikke gutter, noe som skapte mindre oppstuss enn hva jeg selv hadde fryktet. Men det var en veldig indre kamp. Jeg ønsket meg bare bort, og skulle ikke tilbake hit. Men det har modnet over tid. Jeg har gjort karriere i en stor servicebedrift, jobbet 140 prosent og opplevd alt bylivet kan gi. Jeg kjenner meg nå veldig ferdig med det. Livets prioriteringer forandret seg nok samtidig som jeg ble mor i 2014. Da kom også et ønske om trygt oppvekstmiljø for barnet som jeg selv hadde, og nærhet til besteforeldre og familie. Jeg er svært glad for at datteren min får oppleve å vokse opp i en generasjonsbolig, med bestemor under samme tak og bestefar like ved på hjemgården min.
Fotografens kjøkken ligger i gamlehuset, nærmeste nabo til hjemgården, som var utgangspunktet da hun ville etablere seg her i 2016. Huset har hun tegnet selv, men det har ikke så mange beboere som opprinnelig planlagt.
— Min daværende kone ukependlet til Oslo og Göteborg den første tiden vi bodde her. Men så valgte hun å ta ut skilsmisse og flyttet fra Sømna. Det var et sjokk for meg, og en tung tid å komme gjennom. Som i enhver ekteskapsinngåelse er det et håp om å bli gamle sammen. Slik skulle det ikke gå. Nå viser det seg til å være til det bedre. Jeg har fått ny kjæreste i Lofoten som jeg kan besøke. Men jeg flytter ikke mer. Sømna betyr mye for meg. Ikke minst at datteren min har en slik superbestemor her hjemme, som stiller opp når det skal være.
Datteren på fire har Janne Helen Moen båret frem selv. Hun er storkebarn fra StorkKlinik i Danmark.
Klinikkens etablerer Nina Stork, ble på rekordtid et kjent ansikt i mediene både i Danmark og andre land, da hun i 1999 åpnet dørene til den første privatklinikken som tilbød inseminasjon til enslige og lesbiske i Danmark.
Det startet med en frustrasjon over at en ny lov forbød enslige lesbiske kvinner å motta fertilitetsbehandling, og har siden resultert i over 5000 barn. Ett av dem med tilhørighet Viksjøen i Sømna.
— Siden vi var to damer så måtte vi bruke donor, og det var et helt bevisst valg at barnet ikke skulle kjenne sitt farsopphav. Jeg vil ikke at hun skal gå og lengte etter en far som ikke er der. Jeg vil heller gi henne et liv som er så fylt av trygghet og andre relasjoner, at hun ikke savner å ha en pappa. Jeg har respekt for dem som mener det er viktig at barn kjenner sitt biologiske opphav. Men slik har nå ikke livet vært for mange. Fedre er blitt borte på havet, og barn er blitt omplassert, eller har fått reservepappa. Jeg har selv vokst opp i en familie hvor relasjoner har vært viktigere enn biologisk opphav. Det har jeg opplevd positivt. Selv har jeg venninner som barnet mitt gjerne omtaler som tanter. Det er koselig både for henne og for dem.
Moen opplever at åpenhet og humor avkler og ufarliggjør. Hun opplever det ikke vanskelig å leve som lesbisk, men oppfatter samfunnet heteronormativt.
— Så må man forklare seg hvis en ikke lever slik. Men i Norge er vi heldige. Vi lever i et åpent samfunn, og finner aksept enten det i land eller by. Men da jeg så tv-serien «Ut av skapet» nylig, hvor fem homofile ungdommer landet over ble fulgt på sin vei ut av skapet, så ble jeg overrasket over hvor sterk deres indre kamp er. Jeg kjente meg igjen fra snart tyve år tilbake, og jeg trodde vi var kommet lenger. Jeg har alltid vært utadvendt og har fått mye trygghet gjennom mine foreldre. Hva er det som er så farlig egentlig. Jeg gjør det jeg mener er bra for meg og realiserer det.
Denne varme soldagen er det deilig å få servert et iskaldt glass vann.
Selv møter hun meg med et statement; en brusboks ikledd hvit tekstil med kvinnesymbol. I år gikk Moen Pride for første gang i Oslo. Litt beskjemmet fordi hun ikke har deltatt i homoparaden tross mange år med mulighet i Oslo.
Hun har ingen planer om å bli politisk aktiv for å kjempe frem homofiles rettigheter, eller for den saks skyld barnehageplasser i Sømna.
— Gjennom å ha en mor såpass aktiv i politikken, så fikk vi lære hva det betyr å stå i en slik rolle. Vi har sett at det er mange som ikke skiller mellom sak og person, og dermed blir politikeren som person redusert til et parti eller et synspunkt. Jeg ønsker ikke dette, eller alle intrigene som er innen politikken. Men jeg har lært å stå opp for min rett, og reagere på urettferdighet. Det er jeg glad for, sier sømnværingen som nå nyter sommerdager ute med kamera. Hennes beste triks for å få frem smilet i år, ligger på ei hylle i yttergangen. Det viser seg å være en såpeboble-vannpistol.
— Denne får gapskratten frem. Den er uimotståelig, ler Moen som er glad for hvert minutt hun får leke og fange gylne øyeblikk med kamera. Rundt håndleddet som manøvrerer kamera slynger bølgene seg, og Titanic er stadig i ferd med å gå på grunn. Men «Jein Pein» har full kontroll.
— Jeg fikk den tatovert på armen helt nylig. Min fascinasjon for Titanic begynte allerede på barneskolen. Jeg ble dratt inn i denne ulykken og alle skjebnene hvor de rike fikk overleve, mens de fattige omkom. Jeg leste alle bøkene før filmen kom. Fortsatt har jeg denne dragningen til de helt store katastrofene. De som vil utslette oss alle, men hvor alltid noen overlever. Selv har jeg et sterkt konkurranseinstinkt, og ble helt sjokkert når jeg forsto at det ikke telles poeng på lilleputtkamper lenger. Jeg tror nok jeg kan bli en av disse foreldrene som gauler til ungene på fotballbanen. Det gjelder å holde seg i skinnet og ikke bli hysterisk, humrer hun med et lett sommerfuglvink med øyevippen.