De startet om et pønkstunt, men Skambankt har som de ekte jærbuene de er lagt stein på stein på rockeprosjektet sitt. Gjensynsgleden i publikum er stor når de starter konserten akkurat som sist i Brønnøysund: med sangen som heter det samme som bandet.

Terje Winterstø Røthing er - i tillegg til å ha vært gitarist i Kaizers i et tiår - en begavet frontmann. Foto: Bård Pedersen
Hans Egil Løe kan gitar. Foto: Bård Pedersen

Det er formelen deres i sin reneste form: en vegg av gitarer og tekst som ropes.  Skambankts engasjement og good guy-utstråling (de får publikum til  klappe for de som arrangerer festivalen) er en del av pakken. Dette er et band som får publikum til å komme fram til scenekanten for å løfte knyttneven  i været sammen med dem.

Men det hadde de ikke gjort hvis ikke bandet var så forbannet tight. Og uansett hvor hardt de rocker, så ligger det noen flotte popsanger inni der. «Malin» er en singel man vil høre igjen og igjen .  Før den har de presentert «Horisonten brenner» fra årets plate ved samme navn. En flott låt i en litt ny retning. Den er blitt sammenlignet med Imperiet, og den «store» rocken kler dem. «O dessverre» blir et godt eksempel på Skambankt på sitt beste: knallhardt og melodiøst.  «Balladen om deg» er det nærmeste Terje Winterstø Røthing kommer sitt gamle band, den duver på en Kaizers Orchestra-aktig måte.

Terje Winterstø Røthing Foto: Bård Pedersen

«Me sa nei» innleder slutten, en herlig hit fra Skambankts pønkstart. Og når bandet synger om å vekke følelser på «Mantra», så handler det også om dem selv. De vekker den gode, gamle følelsen for rock.

Matti Riesto