Mother´s Finest var forut for sin tid. De smeltet rock, funk og heavy sammen lenge før "alle" skulle gjøre det på 90-tallet. Living Colour, Red Hot Chili Peppers og Van Halen er bare noen av artistene som må ha fått dem inn tidlig.

Joyce "Baby Jean" Kennedy er aldeles ikke som 70-åringer flest. Her kysser hun publikum i Brønnøysund. Foto: Bård Pedersen

I rockleksikonene fyller de likevel ikke side på side. Der har det å få lytterne til å

tenke

hadde forrang foran å få dem til å

danse

. Men som Bob Geldof (sånn omtrent) sa at John Lee Hooker sa: Er det ikke "boom, boom, boom, boom" alt handler om? Vinner ikke rytmen til slutt?  Som da Chic gjorde om Øyafestivalen til et gigantisk diskotek for to år siden? Jo.

Jerry "Wyzard" Seay på bass.

Til Brønnøysund kommer bandet med originalvokalistene Joyce Kennedy og Glen Murdock i spissen. De har tatt fire fly for å reise fra Sørstatene til midnattsolens land, og det viser seg at de er her for å smelte oss.

Helt fra starten med «Funk a While» står vi og gynger i funkuniverset til den type spitzenklasse-instrumentalister som man ofte får inntrykk av at USA er full av.

John Hayes på gitar.

Gitarhelter er én ting, her får vi fantastiske, lekne soloer. Men bassen da! Plutselig forstår man hvor Rage Against the Machine hentet komp-grunnmuren sin. (Også her er det politisk: Mexico nevnes på blytunge «Breaking Down the Wall») Og showet: De liksom-dør som James Brown.

Gary "Moses Mo" Moore har spilt i bandet siden starten i 1970.

Det er groove, funk og hva de nå kaller det. Arthur Alexander-coveren «Burning Love» blir en av flere låter med høy «åja den ja»-faktor.

Det har overrasket meg hvor mange tilhengere bandet faktisk har lokalt, men her overbeviste Glenn Murdock (med korset) & co. både troende og ikke troende. Den gamle Betel-tomta ble til funkens kirke. Ikke bare fordi de brukte gospelens call-and-respons for å få stemningen i taket, men fordi det var totalt uimotståelig fra start til slutt. Medregnet øyeblikket da funken stod ørlite stille og instrumentonanien truet, for det bygget bare opp til gledeseksplosjoen da «Baby Love» kom. Etter det får vi 15 minutter til med ren lykkerus.

Her er det Glenn Murdock som fører vokalen.

Mother’s Finest fikk oss til å føle oss funky, så vi glemte nordavind, synkende kveldstemperatur og oss selv. Klasse.

Matti Riesto