Den sindige trønderen har vært i lufta siden 1979. I 1982 kom han til Brønnøysund for første gang, som styrmann på det som den gangen var ambulanseflyet. Luftambulansen i 1982 er imidlertid ikke helt sammenlignbar med tjenesten vi kjenner i dag.
—Jeg bestemte meg for å dra til Brønnøysund, men da jeg kom hit bestemte jeg meg like raskt for at her skulle jeg ikke være. Barfrost, landvind og noe så innihelsike surt og kaldt. Det blåste rett igjennom oss. Flyet som Trønderfly hadde i beredskap til luftambulanse i Brønnøysund sto ute, ved gammelterminalen. Det var ikke veldig trivelig. Ingen ID-kort, alle gikk overalt og alle dører sto åpne. Altså: Alt var åpent, forteller Øfsti.
Men han fant etter hvert varmen i Brønnøysund, på mer enn én måte. Etter hvert ble det nemlig et besøk i flytårnet.
—Der var det i alle fall varmt, og der traff jeg også Bjarne Ormøy – sjefen i tårnet. Det var et godt møte, og en fin velkomst. Etter hvert ble vi to som var piloter her invitert ut til Bjarne og hans kone Åse ute på Laukholmen. Der møtte jeg varmen skikkelig. Jeg skjønte at dette var trivelige folk, og at dette kunne bli bra. Og det ble det … veldig bra, sier Øfsti.
Med unntak av en fireårsperiode på begynnelsen av 90-tallet som basesjef i Kirkenes har Ivar Øfsti hatt Brønnøysund som sitt andre hjem siden den kalde dagen i 1982. I løpet av 80-tallet ble det faktisk ordentlig hett i Brønnøysund – for å bruke flygerens egen metafor. Og nok en gang var det i tårnet det skjedde.
—I dag får vi været på data, men på 80-tallet måtte vi opp i tårnet for å få siste nytt om værforholdene. Faktisk var det vel sånn at jeg ble ganske ivrig på værmeldingene. For i tårnet jobbet nemlig Ruth. Etter hvert ble hun faktisk kona mi, og vi er gift ennå. Dette var på slutten av 80-tallet, så det ble mye Brønnøysund de årene – for å si det slik. Etter noen år flyttet hun til gården min i Stjørdal, sier basesjefen, som altså har sin egen «home base» i Trøndelag.
Han kom til verden i 1953 og er vokst opp på familiegården i Elvran i Lånke, som ligger i det som før – så vidt – var Nord-Trøndelag. Han beskriver det som en liten gård langs veien mot Selbu.
– Det er slektsgården, og foreldrene mine har gått bort så det er mitt alt sammen, på godt og vondt. Jorda leier jeg ut, så når jeg er hjemme er jeg stort sett vaktmester. Jeg har mye ting og tang – er kanskje litt som Espen Askeladd, sier Øfsti.
Mye av fritiden går med på å lade batterier, pumpe luft i dekk og sørge for at «ting» er kjørbart.
—Ja, eller i alle fall flyttbart. Bil og maskiner har vært en lidenskap. Jeg har aldri mindre enn et par biler registrert. Men aldri helt nytt, og gjerne biler som andre folk kaller drittbiler. Jeg har kjørt mange dårlige biler. Mye fransk og amerikansk. Peugeot, Ford, ja masse. Jeg har også en tre … nei, vent, fire traktorer og et par gravemaskiner. Så det blir jo noen toppakninger og bremser og sånt. Jeg bruker mye tid og kjøper mange deler, sier mannen som i flere tiår har pendlet fra Stjørdal til Brønnøysund – mange av disse årene med bil.
—Æ e glad i å kjør, konstaterer han på uberørt trøndersk.
—Hva kjører du nå?
—En Ford med 7,3 liters dieselmotor. Jeg må kompensere for alle disse teslaene, sier han, med henvisning til at de fleste ambulanseflypilotene som er bosatt i Brønnøysund kjører en eller annen form for Tesla.
Maskiner er han glad i. Ivar skulle egentlig bli ingeniør, men etter noen år i Vegvesenet og en maskinbedrift i Trondheim ble han delvis overtalt og delvis fenget av et tilbud fra en flyskole i USA, i South Carolina. Etter en runde i sørstatene ble han instruktør og etter hvert driver av egen flyskole på Værnes. Det endte med hans første, og eneste, flykjøp.
– Det blir med det. Been there, done that. Det var et veldig flott fly, men det var litt slitsomt. I løpet av tiden med flyskolen kom jeg inn i Trønderfly-miljøet og dermed også inn i luftambulansen. Etter fire års eierskap solgte jeg flyet, sier Øfsti, som aldri har sett seg tilbake.
I løpet av 36 år som ambulanseflyger kan det skje veldig mye. Men når vi spør om han har vært ute for noen ulykker, uhell eller ubehagelige situasjoner så må Ivar Øfsti ta betenkningstid.
—Nei, egentlig ikke. Det har gått bra både med meg og flyet. Det er jo noen episoder man husker, selvsagt. Unger særlig. Jeg har hatt én eller to episoder med unger, som jeg husker – det var veldig dramatisk. Det er ikke alle som overlever, selv om man har fly. Noen går bort på veien, sier han, tydelig berørt av minnene.
To store og tragiske ulykker fikk han dessverre også oppleve i Brønnøysund, mest fra sidelinjen, men som en del av flygermiljøet og flyplassen var både Torghatten-ulykken og Norne-ulykken noe som gikk veldig inn på Øfsti.
—Jeg glemmer aldri lukten den fredagskvelden da flyet gikk i Torghatten. Da vi hørte at flyet var savnet kom beskjeden om at vi måtte gjøre oss klare fra tårnet. Det kunne bli oppdrag. Vi dro bort til hangaren. Da jeg gikk ut av hangaren kom det duskeregn og vestavær. Da kjente jeg en sånn brentlukt. Den glemmer jeg aldri. Men det var ikke noe som kunne gjøres, sier Øfsti, som også husker dagen da Norne-helikopteret forsvant i havet.
—Det var alltid teknikere og lyd i hangaren, men ikke denne dagen. Det var mistenkelig stille. Det var ikke en lyd. Jeg følte det da jeg kom inn – at noe ikke stemte.
Han tror den gangen at verken Torghatten eller Brønnøysund skulle bli det samme igjen.
—Men det blir jo det. Faktisk kommer man innpå folk i sorgperioder. Man kommer nær hverandre. Det er forferdelig, men trygt og godt også. Det skaper tilhørighet i elendigheten, sier Øfsti.
65-åringen har vært med og utviklet det som i dag er ambulanseflytjenesten. I begynnelsen var det så som så, både med utstyr, personell og rutiner.
—Jeg hadde ingen opplæring da jeg kom hit. Jeg skulle bare prøve å fly. Trønderfly hadde på den tiden funnet ut at de skulle ha to flygere i stedet for én, for å øke sikkerheten. Den gangen hadde vi ikke medisinsk personell bak, selvfølgelig. Det var ikke mye hjelp å få – vi hadde ingen oversikt over det som skjedde bak i flyet. Vi bare tjoret fast og dro. Folk var fornøyde likevel. Man må jo se på hva som var alternativene den gangen. En halvtime til Namsos med fly i stedet for et døgn med vei og ferje. Det var jo ikke noe å snakke om engang, sier Øfsti.
Nå er ambulanseflyet et team, som består av piloter, medisinsk personell og teknikere. Alle er drillet på rutiner, og ingenting overlates til tilfeldighetene. Flyene som brukes, Beechcraft 200, har vært ambulansefly i Brønnøysund siden 1988, da staten overtok fra Trønderfly. På flysiden har det ikke skjedd mye, annet enn at Beech-flyene har fått nødvendige oppjusteringer – blant annet på instrumenteringen – og oppgraderinger for å følge med i tiden. Når Babcock overtar neste år skal 200-flyene skiftes ut med Beech 250. Det blir av mange omtalt som et kvantesprang. Øfsti fnyser av påstanden.
—Det er jeg helt uenig i. Flyoppgraderingen er en minimal sak. Kvantespranget i luftambulansen har skjedd over mange år og handler om utvikling av kompetanse og kunnskap. Det er rutiner og samarbeid som er bygget opp over tiår som er kvantespranget, sier den pensjonerte basesjefen.
Han rister på hodet når han tenker på ambulansefly-anbudet, og står fjellstøtt på at det burde vært stilt krav om virksomhetsoverdragelse – for å sikre at de 100 erfarne pilotene i Lufttransport kunne fortsette under den nye operatøren hvis de selv ønsket det. Slik ble det altså ikke, og til tross for at Babock og Norsk Flygerforbund nå har blitt enige om en avtale, der pilotene må tåle et kraftig lønnskutt, så tror Øfsti at mye kompetanse allerede har forsvunnet. Han frykter også at enda flere piloter skal forsvinne ut til andre selskaper.
—Jeg blir sjokkert over hvor lite kunnskap folk som skal ha ansvaret for dette har. Det samarbeidet som er bygget opp mellom piloter og medisinsk personell er vanskelig å sette ord på, men det virker også som om mange ikke skjønner hvor viktig det er. Tar du én person ut av et team og setter inn en person som ikke er vant, så kan vedkommende læres opp. Men man kan ikke kaste ut alle. Det er ikke bare å hive inn nye folk i dette. Hallo!
Ivar Øfsti framstår ikke som en mann som mister besinnelsen ofte. Etter rundt 15.000 timer bak spakene, i alt slags vær og under noen av de vanskeligste forholdene i verden, med kritisk syke pasienter bak i flyet, så er det antakelig en fordel å ha roen. Men når prosessen rundt ambulanseflyanbudet blir tema så viser basesjefen med stor B at det finnes et temperament der inne – bak rolige, men stødige, øyne. Han skifter imidlertid raskt gir – og når vi spør hva han vil savne mest med jobben og byen han har jobbet fra i 32 år, så er det to ting han trekker fram:
—Flygingen og kollegene og de i Brønnøysund jeg har hatt nær kontakt med. Ikke bare de jeg flyr med, men omgangskretsen. Dette har definitivt vært som et andre hjem. Det har vært positivt å komme til Brønnøysund, sier Øfsti.
Noen kamper har det imidlertid også vært. Ivar har stått i det for basen nesten siden han kom, han kan ikke huske at det noen gang har vært helt rolig rundt ambulanseflyet og basen i Brønnøysund. Han nevner Kjell Trælnes, som kjempet side om side med ham for å holde på basen. Etter at Trælnes gikk bort startet Øfsti stiftelse for å bygge ambulansebase sammen med den avdøde ordførerens eldste datter, Liv Kristin Trælnes. Nå bygger Torghatten ASA base ved hangaren, så et fysisk bygg ble det aldri fra stiftelsen, men Øfsti mener stiftelsen fikk utrettet mye – bare ved å lage støy og sørge for at ingen kunne røre basen uten at det ble bråk. Og flyet, og basen, består.
Øfsti måtte også kjempe for seg selv. Da han nærmet seg 58 fikk han nemlig oppsigelse i posten.
—Noen mente jeg burde slutte ved 58, pensjonere meg. Men jeg var jo ikke klar da og pensjonsalderen for flygere er 65. Jeg holdt på å havne i retten med den saken. Jeg fikk oppsigelse, og det skjønte jeg ikke og så fikk jeg bistand fra en advokat. Det ble en kamp. Rettsgebyret ble betalt husker jeg, men vi kom aldri til retten. Kanskje var det noen som innså at dette ble feil. Jeg fikk fortsette da.
Nå er det imidlertid helt slutt på ambulanseflygingen. Øfsti har faktisk ikke lov å fly lenger, så forrige fredag – da bursdagskaken telte 65 lys – var det over. En bursdag med blandende følelser.
—Det er vemodig. Det har vært fine år, en fin tid og fine kolleger.
– Hva gjør du nå da?
—Jeg vet ikke. Jeg har noen planer, og kan fremdeles fly – bare ikke for luftambulansen. Jeg føler meg vel kanskje ikke helt ferdig med flygingen. Jeg har lyst til å fly litt til, sier han og ser opp.
Bård Pedersen