—Det er stadig folk jeg ikke kjenner som stopper meg, hilser og takker for at jeg har tatt opp til debatt tilstanden i Brønnøy kommune, sier velfjordingen Asle Bakken.
I stuevinduet står en vakker orkidé. På kortet som hører med står det på fremsiden "Du skinner som gull, du er vår favoritt, du er verdifull". Og på innsiden er det håndskrift med blå penn «Asle du er en sannferdig mann. Takk for at du står på. Hilsen mange». En anonym hilsen som har varmet mottageren.
—Men ennå vet jeg ikke hvem den er fra. Den stod her ved inngangsdøra da jeg kom hjem fra sykehuset en dag.
Asle Bakken er født i 1943, og gikk barneskole på Nevernes i femti-tallets Brønnøy. Slik sett kunne han være godt kjent med Margrethe Munthes (1860-1931) barnesang med strofen mange husker; «Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua før du har fått av deg lua!»
—Den kom etter at jeg var ferdig i skolen. Men ungene mine som vokste opp på syttitallet kjenner den nok gjennom barne-tv. Selv har jeg ikke noe forhold til den, konstaterer Bakken som uredd har kastet seg inn i det ansatte og andre kaller fryktkultur i Brønnøy. Med leserinnlegg som både refser, stiller spørsmål, trekker historiske linjer og harsellerer med makta har han skapt sjøslag i det lokalpolitiske Brønnøy. Tidligere har han gjort suksess i Velfjordrevyen, som han både bidro til å stifte og sørge for hus med scene til, Gimle. Det er han stolt av.
—Du har ingen autoritetsangst? Hva dannet deg?
—Jeg kjenner til deler av den oppdragelsen sangen omhandler. Vi var fem barn, og pappa var stort sett borte på arbeid. Mamma styrte med alt som var hjemme, hus og fjøs. Gården lå veiløst til på Nevernes, og vi var avhengig av båt om sommeren og trygg is å ferdes på om vinteren. Vi fikk tidlig forstå at vi ikke ville gjøre noe som kunne belaste mor mer enn nødvendig. Derfor tok vi av oss skoa når vi kom inn. Men mine foreldre var ikke strenge. De var rettferdige. Jeg kom imidlertid i tidlig opposisjon til min farmor som var religiøs. I dette miljøet skulle en være veldig skikkelig utenpå, men bak fasaden var det både baktalelse og lite samarbeid med naboer. Dette ville jeg ikke være med på. Da jeg var 17 bar det til sjøs, og kom til å arbeide sammen med krigsseilere. Jeg fikk oppleve deres holdninger og meninger. Alle var preget av det de hadde opplevd under krigen 15 år før, og bitter. De ble svært dårlig behandlet av de norske stat. Forfatteren Jon Michelet har på en strålende måte omtalt hva de ble utsatt for. Krigsseilerne var utrolig flinke sjøfolk, og sa i fra. De var nøye med å være organisert, ha en tillitsvalgt og stå samlet. Her fikk jeg mitt første møte med arbeiderbevegelsen. På sjøen var det et klassesystem som nesten ikke var til å tro. Helt konkret ytret det seg i form av at skipperen inntok sine måltider i salongen hver dag, offiserene i offisersmessa, underoffiserene i sin messe, og vi mannskapet i mannskapsmessa. I dette klassesamfunnet opparbeidet jeg meg en politisk bevissthet, og jeg forstod at jeg hørte hjemme i arbeiderbevegelsen, sier Bakken. .
—I arbeiderbevegelsen var det tradisjon for å hevde sin mening, og sin rett. Men en måtte og være flink å arbeide. Å stå på når det krevdes, sier han. Dette ble et motto også for Bakken som har hatt døden tett på flere ganger underveis i livet. Som 28-åring fikk han konstatert testikkelkreft. Da jobbet han som maskinist i TTS.
—På den tiden betydde en slik diagnose som regel døden, og jeg forberedte meg på det. Da hadde jeg to små barn, kjerring og nybygget hus på Salhus. Radiumhospitalet berget meg. Denne erfaringen hadde jeg med som ballast i 2003, da min sønn Endre i samme livsfase som jeg ble kreftsyk. Men han berget de ikke. Endre døde fra kone og to sønner i 2004. Jeg er så glad for å se hvor godt det går med hans barn, mine barnebarn.
Bakken ble på 1970-tallet utsatt for hard stråling under behandlingen på radiumhospitalet, og endte med et ødelagt tarmsystem. Han kom likevel tilbake på jobb; denne gang i Helgeland Kraft, hvor han også var tillitsvalgt. Under et oppdrag i Langfjorden, skulle han få nok en "nær døden" opplevelse.
—Det var i 1997. Jeg fikk 66000 volt gjennom kroppen i en arbeidsulykke på Langfjorden kraftverk, hvor jeg er gitt erstatning. Verken leger eller andre forstår hvordan jeg kunne overleve det. Jeg var på inspeksjon på kraftverket hvor det var gjort en ombygging. Under arbeid inne i en brytercelle skjedde strømutslaget. Det traff meg i hodet, gikk gjennom en arm, kroppen og ut til jord. Jeg fant meg selv på kne, men jeg klarte å gå til ytterdøra og rope om hjelp. Det var to sommervikarer der, to gutter som kom til unnsetning. De fikk lagt meg inn i en bil der med benk, holdt hånda mi og snakket med meg så jeg holdt bevisstheten. En av guttene sa til meg en dag at han fortsatt husker lukten av brent kjøtt da de stod der. Iløpet av et kvarter var ambulansehelikopteret på plass, og jeg fikk oppleve akuttmottaket på sykehuset. Alle var enestående dyktige og engasjerte. Først etter flere dager var det klart at jeg ville overleve, og jeg fikk beholde både arm og fot som de først trodde måtte amputeres. Men jeg beholdt alt, uten storetåa og to av de minste tærne.
Etter et flere måneders sykeopphold, bestemte Bakken seg i all hemmelighet for å komme tilbake til Velfjordrevyen. I sykesenga skrev han et revyinnslag, en monolog.
—Så tok jeg bussen til Hilstad, og dukket opp på scenen til alles overraskelse. Den opplevelsen kommer jeg aldri til å glemme. Applausen ville ingen ende ta. Jeg vil begraves fra Gimle. Velfjordrevyen og Gimle har betydd svært mye for meg. Her har jeg fått oppleve å være en populær artist, og aldri har jeg opplevd slik fellesskap som da folket i Velfjord gikk sammen for å bygge storstue, sier mannen som i gangen har hengende diplomet "30 år med Velfjordrevyen: Asle mottar prisen for: Selve skapelsen, signert Velfjordrevyens ledelse i 2007.
Selv takker han tidligere ordfører Harald Solbakk og Gimles leder Edvard Nielsen for at Velfjords storstue faktisk ble bygget og realisert slik det står i dag. Arbeiderpartimannen Solbakk (1925-2010) var ordfører over fire perioder fra 1983 til 1995 i Brønnøy. Han huskes av mange som en svært markant politiker som lot lite stoppe seg. Under EU-kampen gikk Asle Bakken inn i SV, men meldte seg deretter inn i Brønnøy Arbeiderparti.
—Jeg satt i åtte år for SV i kommunestyret, men valgte å gå over til Ap og Harald Solbakk. Som ordfører hadde han en gjennomføringskraft som var helt utrolig, sier Bakken som har kritisert dagens brønnøypolitikere for å være rådmannens undersotter.
—Det er ikke rådmannen som skal styre, men politikerne. Fagorganiserte i kommunen har også misforstått sin rolle når de samtidig tar sete som politikere. Det ville aldri ha skjedd under Solbakk. Han stod for en klar politisk styring, fastslår Bakken som erkjenner at det ikke bare var solskinn i Solbakks tid heller.
—Han brukte det som skulle til for å få sin vilje gjennom og de muligheter han så, sier den nå pensjonerte Bakken som de siste månedene har hatt mye fokus på Brønnøy kommunes ansettelsespolitikk, og hvordan politikere og rådmannen med stab utøver den. Selv opplevde Bakken som arbeiderpartipolitiker under Solbakk, å få en sentrale rolle i kommunens ansettelsesprosesser.
—Jeg ledet forhandlinger på vegne av Brønnøy kommune i åtte år. Hvis noen klaget, så ble jeg kalt inn på teppet til Solbakk og måtte forklare meg. I likhet med Thor Tøgersen fikk jeg flere slike sentrale oppgaver i kommunen.
Bakken opplevde Solbakk til tider som en dominerende leder, som samtidig var ryddig og lot sine medarbeidere - han selv inkludert - ta ansvar. Bakken har også har seks år bak seg i fylkesstyret for Arbeiderpartiet, som representant for fagbevegelsen. Ett av høydepunktene i fylkesstyret for Bakken, var da han holdt en monolog for Torbjørn Jagland.
—Den handlet om hans første 100 dager som statsminister. Jeg var svært spent på hans mottagelse av denne. Men han kom bort til meg, gav en klem og spurte om å få monologen. Han ville gi den plass i Arbeiderbevegelsens arkiv. Det er en stor ære for meg, sier Bakken som venter på en politisk oppvåkning. Ikke bare nasjonalt, men også i Brønnøy.
—Det partiet i Brønnøy som forstår at rådmannen ikke skal styre, men tar ansvar politisk, vil vinne stort ved neste kommunevalg, spår Bakken.