Beina som har gått på stier, i skog og fjell og på kryss og tvers i over en mannsalder og vel så det, har blitt stive og litt umedgjørlig og frasparket er ikke som det en gang var. Hørselen har også sviktet, men til det finnes det hjelpemidler.

– Hvordan var det å være ung da du vokste opp i forhold til i dag?

– Det var ufattelig fattigdom og det var enorme forskjeller på folk. Jeg hadde nok videreutdannet meg på Ås landbrukshøyskole hvis jeg hadde hatt muligheter, men det var vanskelig for fattigfolk å få seg en utdannelse. En av grunnene var at det var begrenset med muligheter for å få lån og det var mange som måtte være hjemme og hjelpe til på gårdene rundt omkring. I min bygd var det mange som var dårlig stilt og flere satt med store lån etter første verdenskrig og de klarte ikke å betjene lånene. Det ble mange tvangsauksjoner i hele landet og en stor tragedie for de det gjaldt. Pengene hadde også mistet sin verdi, så i min ungdom var det mange familier som hadde det veldig vanskelig, minnes han.

– Jeg vil få si at respekten for lov og rett var større da jeg vokste opp, som den eldste av fem søsken. Det forekom mobbing i min ungdom, det er ikke noe som er nytt. Det ble bare ikke lagt merke til og problemene ble skjøvet under teppet. Ungene skulle ikke blande seg borti noe som helst og vi var opplært til at vi skulle ha stor respekt for de voksne. Vi skulle helst ikke ha egne synspunkter, og det var nesten bestemt på forhånd hva vi skulle si og mene.

Selv gikk han 6,5 år på folkeskole og startet på Barstad,der han gkk i to år.

– I bygningen var min tante Magda (søster til min far) ansatt som pedell, så jeg hadde det bra. Vi var enige om at jeg skulle kunne å lese, skrive og regne før jeg begynte på skolen, så for meg var det lett overgang å begynne på skolen.

– På internatet var det jenteloft og gutteloft og det hendte at vi gikk og la oss sammen, fordi det var så kaldt om vinteren og også for å ha selskap. Noen var jo i slekt med hverandre og det var også søsken som gikk på skolen og bodde der.

– Jeg gikk også tre år på skolen på Hongset, og da bodde vi i Storlia, fordi min bestemor var syk. Vi flyttet hjem etter hvert og jeg fullførte folkeskolen på Barstad. På Hongset var det ikke internat og de fleste bodde hos slektninger. Skolen var hos Martinus Lyng og alle elevene var samlet i et klasserom. Læreren vi hadde het Sverre Bjøru og var en dyktig lærer. Jeg husker at jeg likte meg best hjemme, så ofte klagde jeg meg syk for å slippe å gå på skolen, smiler han.

– Hvor gammel var du da du begynte å skrive?

– Jeg begynte å skrive dikt før jeg begynte på skolen, uten at det ble gjort så mye ut av det. Senere fikk jeg faktisk rosende omtale av selveste dikterhøvdingen Arnulv Øverland og det var stas, erindrer han.

– I 16–17 års alderen leverte jeg inn en artikkel til et ukeblad som het «Skip o hoi», og det var en skogbrukshistorie. Samtidig leverte jeg en artikkel til «Sagbladet», som var medlemsavisen til Bindalsbruket. I 19-års alderen begynte jeg på skogskolen i Steinkjer, og der ble jeg oppmuntret av norsklæreren min til å dele det jeg skrev med andre. Heldigvis hørte jeg på norsklæreren min, og jeg har senere hatt mye glede med skrivingen, sier han.

– Det er fint å tenke på at da jeg var ung hadde vi eget idrettslag i Vassbygda. Vi hadde også eget ungdomslag og skytterlag og det var cirka 150 mennesker som bodde i bygda og var aktivt med på ting. De fleste bygdene i landet hadde hvert sitt ungdomshus der det foregikk forskjellige aktiviteter og folk møtte opp.

– De som var gamle bodde hjemme, hvis de hadde familie. Hvis ikke ble de som oftest sendt på legd. Da måtte de bo og bli tatt hånd om av fremmede mennesker og det var ikke alltid like greit. Jeg kjente mange eldre som var sengeliggende i minst ti år, eksempelvis min bestemor og det var ikke institusjoner å plassere folk i på den tiden.

Arvid Sveli klarte seg ikke hjemme alene etter at hans kone døde og han bor nå på omsorgssenteret i Hommelstø. Han sier at han likte bedre det gamle aldershjemmet, og tiden hvor det ble laget mat på hjemmet.

– Vi kjente den gode lukten av nylaget mat. Her hvor jeg bor nå, det er en oppbevaringsplass og jeg føler meg verdiløs. Du må få med at jeg har ingen ting negativt å si om personalet. De er veldig snille alle sammen, sier han.

– Det som er negativt med å bli gammel, det er at gode venner blir borte og i min alder er de fleste borte. Det er også plagsomt å miste hørselen. Hørselen ble dårlig for mange år siden og nå er jeg nesten døv. Jeg har fått mikrofon og øreklokker og det hjelper litt, smiler han.

– Det eneste som er fint med å bli gammel, det er at man får følge med på slekters gang. Jeg bør også være glad for at jeg slipper å være sengeliggende og kan styre dagen min sånn noenlunde selv. Jeg ser mye på TV og er interessert i all slags sport, nyhetene og gode naturprogrammer.

Sveli får god tid til å filosofere over livet og tenke tilbake på så mangt.

– Mitt årskull ble ikke innkalt til militærtjeneste. Det var kun heimevernet og der møtte vi opp av og til. Da øvde vi skyting med Krag-Jørgensen, hvor vi trakk av et og et skudd. Det var hovedvåpenet fram til invasjonen i 1940.

– Jeg har en historie fra en øvelse og det var en kar som hadde et maskingevær i hendene. Plutselig gikk skuddene av og han fikk tre hull i lua og kun et lite risp i hodet. Befalet ble meget forskrekket over hendelsen, men hendelsen ble dysset ned. Man kan trygt si at opplæringen ikke var tilfredsstillende på den tiden.

– Jeg tenker også mye på alle de fine naturopplevelsene jeg har hatt gjennom livet, på alle turene i skog og mark som herredsskogmester, men også på reiser jeg har gjennomført som journalist. Jeg har arbeidet som journalist i Nord-Trønderen og Namdalen og jeg husker at det var ikke bare å reise omkring. Etter krigen var det veldig vanskelig å finne husrom. En tid hadde jeg også permisjon fra den faste jobben som herredsskogmester for å skrive for Vi Menn. Da var jeg noen uker i en hytte utenfor Longyearbyen sammen med Øyvind Olsen fra Velfjord. Det var en opplevelsesrik tid. Jeg kunne sikkert reist verden rundt som journalist, men det var skogbruket som var min største interesse.

– I min yrkesaktive tid var det mennesker som arbeidet i skogen. I dag er folkene borte og det er bare bråkete maskiner som driver skogpleie, sier han.

Arvid Sveli begynte tidlig å jobbe i skogen som tømmerhogger, og da han var 21 år ble han skogformann i Vassbygda for Bindalsbruket. Hoggerne hadde lagt ned arbeidet og gått til streik, fordi de ville ha han som var ansatt av Bindalsbruket til å slutte.

– Hoggerne kom til meg og sa at overtok jeg jobben, skulle de begynne å hugge igjen. Slik ble det, sier han. Jeg må få si en ting, jeg har aldri blitt uforlikt med folk.

Sveli har en historie fra et privat overnattingssted inne i skogen. En dag var den eldste i huset død og morgen etter da huggerne skulle på utedoet, så var døra til doet tatt ut.

– Dodøra hadde de brukt som underlag til den døde kroppen, sier han.

Det var også en kar fra høggargjengen som la seg på bare strengmadrassen og hadde ikke noe annet under hodet enn pengeboka. Han lå ikke særlig høyt med hodet, smiler han.

– Det var en annen tid, sier han lavmælt.

Det var så som så med veier i Vassbygda i Svelis ungdom, og det var lange avstander.

– Jeg kjøpte meg tidlig motorsykkel og kjørte lenge uten sertifikat. Jeg skysset lensmannen innover i Vassbygda, uten å ha sertifikat, da han skulle hugge ved til seg selv, smiler han.

– Da jeg etter hvert kjørte opp til bilsertifikat brukte jeg 2,5 time i øvelseskjøring, så hadde jeg sertifikatet i lomma. Min første bil var en Opel som jeg kjøpte av Egil Estensen og det var like etter krigen, minnes han.

– Hva synes du om data og internett?

– Det ser jeg på som et stort framskritt, og det er vel meningen at den skal gi en enklere hverdag for folk flest. Jeg er kanskje for gammel til å lære noe nytt, men jeg har lært meg å skrive på datamaskinen, lagre det jeg skriver og å finne det igjen. Nå er jeg forresten nødt til å skrive på datamaskin, sier han og legger maskina på knærne mens han setter seg til i stolen. På grunn av stive fingre, holder han høyre hånd og pekefinger med venstre hånd, og så trykker han en og en bokstav på tastaturet. Ikke fordi han vil gjøre det så tungvint, men fordi hendene ikke lenger lystrer hodet.

– Jeg har lært meg data på egen hånd, sier han.

– Det er en urolig verden vi lever i. Hvordan synes du om verdenssituasjonen i dag?

– I dagens verden synes jeg amerikanerne er den største trusselen mot verdensfreden. De skal legge seg borti alle stridighetene i verden og det blir det bare problemer av. Den vanlige amerikaner i dag vet ikke hva krig er, men det vet russerne, som har hatt store kriger og mange falne i eget land. Jeg har hatt tid til å filosofere og jeg har mine meninger, sier han.

Han synes for eksempel man må anerkjenne at atombomben sparte mange liv, siden amerkanerne slapp å gå til den planlagte invasjonen av Japan.

– Skal vi tro amerikanerne, så hadde Stalin planer i 1945 om å invadere Vest-Europa, men atombomben som russerne enda ikke hadde, det skremte han fra å gjøre det. Sikkert er det at militære hauker i Amerika ville gå til krig mot Sovjet i 1945, men de styrende i Amerika hadde vett nok til å sette foten ned. Det har siden vært sterke krefter for å avskaffe atomvåpen, men det er en håpløs oppgave. Mange nasjoner har nå utviklet dette våpenet og tar det som en garanti for sin sikkerhet. Hvorfor skulle det fjernes? Våpenet har ved sin eksistens forhindret en 3. Verdenskrig i 70 år og derved reddet et utall millioner menneskeliv og enorme materielle ødeleggelser. Jeg vil foreslå at neste Nobels fredspris tildeles de som utviklet atombomben, post festum, sier Arvid Sveli.

Før undertegnede forlater Arvid Sveli, minner jeg han på lydboken som kommer ut til lesere og lyttere i løpet av sommeren. Det er Bjørn-Peder Johansen og Magne Olav Aarsand Brevik som organiserer det hele. Lydboken er romanen «Stien til Maajeh-tjokka», og det er Brevik som har lest inn romanen.

– Jeg er veldig glad for den jobben de to herrene har gjort. Brevik leser veldig godt og dialekten hans er veldig bra, sier han stolt. Jeg gleder meg veldig til å høre det ferdige resultatet, sier Arvid Sveli stolt.