Den 21 år gamle film- og TV-studenten var nylig hjemme i Brønnøysund på ferie fra studiene i Lillehammer. Da terroren rammet i Oslo og på Utøya bodde han sammen med mor og to brødre i Nord-Afghanistan.

Der opplevde de krigshandlinger nært innpå seg.

– Det var helt vanlig. Et av de sterkeste minnene er fra bryllupet til søskenbarnet mitt. Det var i titiden om kvelden. Alle sang høyt og danset og alt var fint. Plutselig så vi et rødt lys på himmelen som passert rett over oss som et stjerneskudd. Så kom lyden av skudd fra alle kanter. Alle ble helt stille, musikken stoppet og vi løp ned i en kjeller. Derfra kunne vi se sporlys fra skudd på den mørke nattehimmelen. Først ble jeg litt fascinert, men da folk begynte å gråte innså jeg alvoret. Den kvelden tenkte jeg at jeg skulle dø, forteller han.

Angrepet varte i tre timer.

– Dagen etter fant vi ut at Taliban hadde angrepet en politibase som lå 700 meter unna. Mange politimenn og talibansoldater døde, og noen sivile ble skadet, forteller han.

Begge foreldrene jobbet på sykehus. Moren Latifa er jordmor og faren Najeebullah øyelege. Han var også sjef for sykehuset. Det var ikke populært hos de to største etniske befolkningsgruppene.

– Usbekerne og turkmenerne ville ikke at en som var pashtun skulle være sykehussjef. Vi opplevde både steinkasting og trusler. Til slutt ble det for farlig og vi kunne ikke bli værende der lenger. Så vi flyktet da jeg var åtte-ni år. Først til Pakistan og så til Kabul. Jeg husker ikke så mye av det, forteller Sorosh.

Faren fikk asyl i Norge 2009 og var i Tromsø 22. juli 2011.

– Vi så at det hadde vært en stor eksplosjon i Norge på TV-nyhetene dagen etter. Hvor Tromsø var i forhold til Oslo visste vi ikke. Så vi ble bekymret da vi ikke fikk svar på telefonen. Far ringte etter hvert tilbake og beroliget oss. Det var en stor lettelse å høre stemmen hans på høyttaleren på mobilen. Jeg husker at han sa at det heldigvis ikke var muslimer eller utlendinger som hadde gjort det, forteller Sorosh.

Et halvt år senere kom han, moren, og brødrene til Norge.

– 13. januar 2012 kommer jeg aldri til å glemme. Vi kom med direktefly fra Oslo. Det var typisk Brønnøy-vær med regn og vind. Far var da kommet hit og møtte oss på flyplassen, sier han og ler.

Familien bosatte seg på Farmen.

– Mor og far har prøvd å få brukt utdanningen sin her, men det har ikke gått. Far jobber på Helgeland bakeri og mor på SFO. Det viktigste for dem er å tjene penger til husleie og regninger, så de kan hjelpe oss videre, sier han, ettertenksomt.

Sammen med sin ett år eldre storebror Ramish og ett år yngre lillebror Baktash begynte Sorosh på BBU.

– Jeg begynte i niende klasse, men fikk tuberkulose og lå tre måneder på sykehus med sterke medisiner, forteller han.

Vel ute av sykesenga tok han opp skolegangen og var rødruss ved BVS for to år siden.

Derfra bar det til Lillehammer og Høgskolen i Innlandet. En tilfeldighet gjorde at han meldte seg til audition og endte opp med en av hovedrollene i Erik Poppes film.

– En jente i klassen min på årsstudiet i film og fjernsynsvitenskap tipset meg å sende en søknad om å komme på audition til en stor film. Da var det ikke kjent hvilken film det var, forteller han.

Etter to runder med audition var Sorosh begynt i sommerjobb på bakeriet da telefonen ringte.

– Jeg fikk beskjed om at Erik Poppe ville prate med meg. Jeg visste ikke hvem det var. Da jeg fant ut at det var han som lagde «Kongens nei», ble jeg skikkelig «starstruck», forteller han.

Da først fikk han vite hvilken film det var snakk om.

– Jeg synes du passer veldig godt til å spille Issa, og gleder meg til å jobbe med deg, sa han, forteller Sorosh.

– Til meg. Den lille gutten fra Brønnøysund, sier han og himler med øynene.

Innspillingen, som ikke ble gjort på Utøya av hensyn til de overlevende og etterlatte, ble en veldig sterk opplevelse.

– Filmen starter 12 minutter før det første skuddet går av. Terroristen er bevisst tonet ned og ses kun i en scene langt unna. Filmen skildrer ungdommenes grusomme opplevelser. For å gjøre det så realistisk som mulig var det plassert høyttalere overalt rundt på øya med lyden av skudd. Så vi skvatt skikkelig og kjente frykten på kroppen, forteller han.

Første visning var intern.

– Det var veldig fint å jobbe med Erik Poppe, Andrea Berntsen og de andre ungdommene. Alle var samlet for å se råversjonen sammen. Jeg var ikke den eneste som satt og gråt etterpå. Jeg kjenner på den følelsen igjen nå, sier han stille.

Filmen hadde premiere på selveste Berlinalen i februar.

– Det var helt stille i flere minutter etterpå. Så gikk først Erik opp på scenen, etterfulgt av de av skuespillerne som var til stede til stående applaus, forteller han.

Det er først i etterkant at det har virkelig har gått opp for ham hva han har vært med på.

– Foreldrene mine er veldig stolte. Folk på gaten har kommet med tårer i øynene, gitt meg klem og masse fine kommentarer. Det aller viktigste er at filmen ble godt mottatt av de overlevende og etterlatte vi har snakket med, sier Sorosh.

Kursen mot TV/film-bransjen ble tidlig staket ut. Fotointeressen gjorde at han gikk medielinja ved BVS med utplassering i Brønnøysunds Avis. Det store målet er å bli dokumentarskaper. Det frøet ble sådd da han var ung gutt hjemlandet.

– Vi bodde så langt nord at vi kunne få inn usbekisk TV. Det var ikke lov, men onkelen min klarte å lage en antenne av et sykkelhjul. Etter at jeg så en fyr som ble intervjuet, har jeg drømt om å være foran kamera. Og etter det som skjedde med meg og familien min, har jeg lyst til å lage dokumentarer om glemte kriser rundt omkring i verden. Om flyktningkrisen, menneskeverd og likestilling, sier han.

Det gjorde at han var med på å stifte et lokallag for Amnesty International på høgskolen. Tankene går tilbake til søskenbarnets bryllup.

– Når jeg tenker tilbake på det som skjedde da, gir det meg energi til å jobbe for at ingen andre barn, ikke bare i Afghanistan, men også resten av verden, skal oppleve slik utrygghet og tap av håp, sier Sorosh.

Hans første dokumentarserie hadde premiere under Våryr-festivalen i Lillehammer. En av episodene handlet om forventningspress. Det førte til at Sorosh debuterte som skihopper.

– Jeg er den første afghaneren fra Brønnøysund som har hoppet på ski i en ordentlig hoppbakke. Målet var å overleve. Det kjentes ut som jeg var i ti minutter i lufta, når jeg ser videoen var det et lite sekund, sier Sorosh og ler godt.

Jøran Horn