Trudi Floa Grindhaug har i dag blitt 18 år. Hun ser tilbake på årene på Vega barne- og ungdomsskole med gru. Skolen var et sted hun ikke hadde det godt, en skole hvor hun mener problemer ikke ble tatt tak i og som til slutt førte til at hun utviklet depresjon.

Skrev brev til kommunen

Etter at BA 2. februar skrev om en barneskoleelev på Vega som måtte bytte skole på grunn av mobbing, valgte hun å ta et oppgjør med sin egen historie. Grindhaug skrev i fortvilelse og sinne et brev til rektor ved Vega barne- og ungdomsskole, samt ordfører, varaordfører og rådmann. Dette i håp om at det skal tas ordentlig tak i det psykososiale miljøet på skolen. 18-åringen ønsker at skolen skal klare å se at elever med dårlig adferd ikke må gis opp, men også gis positiv oppmerksomhet og omsorg. Vel to måneder etter at brevet ble sendt har hun ikke mottatt svar fra noen av de fire personene som mottok brevet. Verken muntlig eller skriftlig.

—Jeg var ikke en stjerneelev. Vi var mange som ikke var det. Vi var mange som fant på tull og bøll på skolen. Mange som tullet med lærerne, fordi vi syntes det var morsomt, innrømmer Grindhaug.

Mobbingen startet tidlig

I brevet forteller hun at mobbingen startet i det små allerede i tredje klasse. Hun begynte å føle seg utestengt av de andre elevene. Som et femte hjul på vogna. Hun tenkte ikke så mye over dette den gang, men da hun ble eldre tok hun dette opp med lærerne. Det viste seg at hun ikke var den eneste som følte det på denne måten.

—Det startet med at vi sa ifra om at noen gutter eller jenter kalte oss stygge ting. Det ble snakket til eleven, men etterpå ble det nesten verre for oss som hadde «sladret». Vi lærte at «sladrehank skal selv ha bank.» Vi lærte at hvis vi sladret, kunne vi bli stengt enda mer ute, forteller hun.

De kunne også oppleve å bli slått og sparket av gutter, de voksne på skolen skal ifølge Grindhaug ha bortforklart dette med at gutter flørter på denne måten. Hun hevder ingenting ble gjort for å bedre situasjonen da de tok opp dette problemet med ledelse og lærere ved skolen.

Ble syndebukk

På mellomtrinnet begynte hun å slite med fagene på skolen. Hun klarer ikke huske hvorfor skolearbeidet ble en utfordring. Oppgaver hun tidligere hadde fått til, klarte hun ikke lenger å løse. Hun ga opp og hevder lærerne etter en stund gjorde det samme. Ingenting fungerte, verken faglig eller sosialt. I et forsøk på å bli inkludert hos de andre barna begynte hun å ta på seg skylden for det andre hadde gjort.

—Jeg tenkte at på denne måten så ble de andre glad i meg. De fikk ikke kjeft eller anmerkning, og jeg ble glad på deres vegne. Jeg tenkte ikke helt over konsekvensene dette ga meg. Da jeg derimot sluttet fikk jeg fortsatt skylden. Jeg var ofte på grupperom alene fordi jeg tydeligvis ikke kunne oppføre meg i timene, sier Grindhaug som i sjette og sjuende klasse hadde rundt 200 negative anmerkninger. Noen av dem mener hun var helt feil, noen var ikke hennes feil, mens andre var små bagateller. Elevene fikk det Grindhaug kaller positive og negative anmerkninger på oppførsel. I løpet av en skoledag kunne hun få flere negative anmerkninger. Til slutt brydde hun seg ikke lenger.

—Hvis lærerne, eller rektor som var den gang, prøvde å hjelpe, skjøv jeg dem bort. Jeg trodde ikke de kunne hjelpe på grunn av måten de behandlet meg på, medgir hun.

Psykisk belastning

På samme tid som hun begynte å slite i fagene begynte hun også å slite psykisk. Hun hevder det var få lærere som noen gang spurte henne hvordan hun hadde det.

—Jeg begynte å lete etter oppmerksomhet fordi jeg følte at jeg ikke fikk nok. Jeg følte bare at jeg var mindre verdt og at ingen ville hjelpe meg med skolen. Jeg kjente meg utestengt av mine venner. Jeg tenkte at i en gjeng er det alltid en som er utenfor, men hvorfor måtte dette være meg? Det viste seg dessverre etter hvert at jeg ikke var alene om å føle meg på denne måten, skriver Grindhaug i brevet.

I sjuende klasse ble hun henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) via helsesøster. Hun fikk diagnosen depresjon. På ungdomsskolen fikk hun en ny kontaktlærer og endelig følte hun at hun hadde en lærer som ville hjelpe henne og tok vare på henne.

—Jeg hadde en å snakke med og følte ikke skyld hvis jeg sa ifra om at noen var slem. Jeg følte meg sett, men det var likevel ikke over. Jeg følte meg fortsatt verdiløs og utelatt, fortsatt som et mobbeoffer og det femte hjul. Jo mer tiden gikk på ungdomsskolen, jo mer utelatt følte jeg meg, forteller hun.

Sorgen var stor da hun i tiende fikk ny kontaktlærer og skolen fikk ny rektor.

—Det gjorde vondt langt inn i hjerterota, fordi den gamle kontaktlæreren var jo han jeg kunne snakke med. Han som gjorde dagene mine litt bedre og som tok hensyn til at jeg hadde en dårlig dag. Det var han som snakket med dem som kunne gjøre narr av meg. Han visste hvor mye jeg slet i fagene, sier Grindhaug.

Hun slet tungt psykisk disse årene og kunne gråte seg i søvn på nettene.

—Mine foreldre følte at de ikke ble tatt på alvor når de tok opp problemene jeg hadde på skolen. Lillesøsteren min, som gikk i klassen under meg, hadde det heller ikke bra på skolen de siste årene, sier Grindhaug.

Mye fravær

Skolemiljøet var ifølge den tidligere eleven beintøft. Det ble en ond sirkel der elevene var mye stygge med hverandre. Resultatet av mobbingen og den store mistrivselen, gjorde at Grindhaug ikke orket å gå på skolen. Hun skulket mye og fraværsdagene ble etter hvert svært mange.

Mamma Ingebjørg Grindhaug har hatt fire døtre som har gått ferdig grunnskolen på Vega barne- og ungdomsskole.

—Jeg kan si det på denne måten, hadde jeg hatt ei flaggstang så hadde jeg flagget den dagen yngstemann var ferdig på skolen, sier Ingebjørg Grindhaug.

Hun mener hun ikke ble tatt på alvor av skoleledelsen da hun kom med konkrete forslag til hva som kunne løse utfordringer. Blant annet opplever hun at svømmeundervisning var et stort problem, ikke bare for hennes døtre, men for flere. Derfor foreslo hun at jentene og guttene kunne deles i svømmetimene. Dette ble ifølge Grindhaug kontant avvist da hun tok dette opp. Seinere ble imidlertid svømmeundervisningen kjønnsdelt.

—Jeg sitter igjen med en følelse etter så mange år at det virker som om ungene er på skolen for at de som jobber der skal ha et arbeid, ikke for at de skal lære, mener moren.

—Gjorde skolen noe med mobbingen av Trudi?

—Det var ikke et tema, det var ikke der vi var inne i bildet. Trudi sa heller ikke noe til oss om at hun ble mobbet. Jeg fikk ikke noen følelse av at de virkelig var bekymret. De spurte aldri hvorfor ikke Trudi var på skolen. Det dreide seg bare om konsekvensene av ikke å være på skolen, sier Ingebjørg Grindhaug.

—Et komplekst problem

Hun forstår frustrasjonen ungene følte når de sa fra om konkrete hendelser til ansatte ved skolen, for så å bli mistrodd.

—Når ungene kom hjem og sa det hadde skjedd noe på skolen, spurte jeg hvor lærerne var. Da sa de at lærerne satt på en benk og drakk kaffe. Jeg tok dette opp med rektoren som sa at dette ikke var sant. I stedet for at rektor var ydmyk, fikk jeg en følelse av å være på skolen igjen selv. Jeg har snakket med mange foreldre og ett av de store problemene som går igjen er at elevene ikke blir trodd, hevder hun.

Nå går Trudi siste året på landbruksskolen på Marka i Mosjøen. Hun trives veldig godt og har nesten ikke fravær fra skolen. Hun har fått mange nye venner og ser lyst på fremtiden. Dette gjør også moren godt, selv om hun mener problemet på skolen ikke er borte.

—Dette er et komplekst og sammensatt problem. Det her dreier seg om lærere og holdninger. Vi har hatt fire unger i skolen, men de har aldri vært interessert i vår evaluering av skolen, avslutter Ingebjørg Grindhaug.