Selv om heimplassen min lå avsides og bare kunne nåes på kronglete skogsstier husker jeg at vi ofte hadde besøk av fremmede mennesker. Noen kom på kortere besøk, andre overnattet hos oss i Svelia. Særlig var det mange skogsfolk vi hadde som gjester. Forstmester Bøckmann på Bindalsbruket var ofte hos oss, og han kunne bo der på ukevis om han hadde gjøremål i Vassbygda. En gang i midten av 1930-årene bodde han, Frithjof Plahte og hans kone hos oss i noen uker mens de drev og blinket trær til tømmerdrifter.

Jeg husker fru Plahte som en vennlig og hyggelig dame. Som guttunge var jeg interessert i tegning, og hun underviste meg litt. «Jasså, du skal gå kunstnerveien: Den er tornet den, skal jeg si deg», husker jeg hun sa.

Det kom mange emissærer forbi. Jeg husker ikke at de hadde møter, oppbyggelser kalte vi det, hos oss. Jeg erindrer ikke navnet til så mange, men husker en vi kalte Gitar-Nilsen. Han fortalte at en dag at han hadde sittet ved dødsleiet til kjempen Johan Arnt fra Lofoten. Mannen som en tokrone gikk gjennom gifteringen til. Vi var på et vekkelsesmøte han hadde i Govasli, der de fleste konene i Vassbygda var samlet, og fikk et skremmebilde av hva som ventet de ugudelige. De fleste emissærene var mannfolk, men jeg husker en kvinne som bodde en tid hos oss. Hun hadde Drivstuen til etternavn, og Drivstuen på Dovrefjell var hennes heim. En emissær Walla fra Vega bodde hos oss. Han fikk seng på et rom som var under ombygging.

Blant annet skulle deles noe av rommet til kleskott, og det var en dør av tynne panelingsbord som bare var reist på veggen. I løpet av natten hadde den falt ned og laget et stort bråk. Om morgenen fortalte han at han var blitt redd. Han trodde at det var djevelen som kom for å ta ham.

Det var mange skreppehandler som kom innom og bydde fram sine varer. Det var jo bare lettere ting de kunne være med seg, pyntesaker til kvinnfolkene, blyanter og skrivesker. Men det var også de som bare solgte bøker. Det gikk vel mest på det vi i dag kaller kiosklitteratur. Jeg husker forfatternavn som Robert Muus og noen flere. Kjærlighetsromaner var jo etterspurt av jentene. Det hendte at skreppehandlerne overnattet, men det var ikke ofte. De kunne ikke ha store fortjenesten på hvert stoppested og måtte haste videre. En skreppehandler hadde fått med seg to gutter fra Velfjord. De var med for å lære skreppehand, og han hadde fått hjelp til bæring.

Samene kom ofte til overnatting. Jeg husker at søsknene vi kalte Finn-Jon og Lisabet om sent en vinterkveld. De ordnet selv med matstellet, fant fram mange små skinnposer med kaffe, sukker og tørket reinkjøtt.

En vinter hadde Olaf Hongbarstad skogdrift i nærheten av Sveli. Han og hoggergjengen bodde hos oss, og hesten ble laget plass til i fjøsgangen. En av hoggerne, en unggutt, skadet seg stygt i armen med øksa og ble borte resten av vinteren. Da gjengen reiste fikk vi merke at de hadde etterlatt seg noe, nemlig rikelig med lus. Det ble et stort oppstyr med kampen mot dette udyret, som det ble regnet som en stor skam å ha. Det kom fram både luskammer og diverse kjerringråd. Vi ble lusfri, men det tok tid.

Fylkesskogmester Einar Asla var en hyppig gjest. Han var en original type som sa hva han mente uten noen hensyn. Følgende historie er meg fortalt, men det gir et godt bilde av personen Asla. An var med på en reise med en av Torghattens båter sammen med kona og et barn. Etter å ha vært på lugaren kom han opp på dekket i et rasende humør. Der traff han kapteinen og begynte å skjelle ham ut. Det er jo ikke pissepotte på lugaren! Kapteinen var kjent som litt av en kruttønne, så det ble nok en lite diplomatisk samtale. Jeg går ut fra at det ble ordnet med en potte. Men Asla var tidlig oppe på dekket morgenen etter og traff igjen kapteinen. «Jeg tar tilbake det jeg sa i går om pissepotta. Så lenge vi har en kar som deg om bord har vi pissepotte nok!»

Asla var en drivkraft for Helgeland Skogselskap, med anlegg av skogplanteskoler og plantefelter. Da Bindalsbruket ble lagt ut til salg i slutten av 20-årene ivret Asla sterkt for at Skogselskapet skulle gå inn for kjøp. Men for å få en idé om verdiene av eiendommene satte han i gang taksering av skogene. Da bodde de i Svel i lengre tid, både han og hans overordnede, skoginspektør Nilsen og hele takstmannskapet. Det ble ikke handel med Skogselskapet, da eiendommene ble overdradd til en sønnesønn av grunnleggeren.

Når jeg tenker på den tiden må jeg bare beundre mor, at hun klarte alt arbeidet. Hun skulle stelle mat til de losjerende, ved siden av at hun hadde fjøsstellet og en bråkende ungeflokk å ta seg av.

Arvid Sveli