Halvannet år senere skal jeg møte Huda Adem igjen. Denne gang i hennes hjem hvor vi er blitt innbudt. Etter å ha ringt på dørklokka går det noen minutter før en kvinne åpner. Det mørke håret hennes er oppbundet i en vakker knute i nakken. Vi hilser og jeg går lett forvirret inn.
– Kan dette være Huda, undrer jeg meg mens jeg tar av skoene og beveger meg inn i stua. Jeg tør ikke spørre; men prøver et «takk for sist» forsiktig ledende mens hun er på kjøkkenet. Og hun responderer raskt; det er tydelig at hun også husker vårt møte fra den gangen. Så hvorfor klarer jeg ikke å kjenne henne igjen, tenker jeg febrilsk og ser oppover stueveggen. Der henger det to sjarmerende barne- og ungdomsbilder. En gutt, og en ung kvinne i hijab. Det er da det åpenbare går opp for meg. Huda Adem har i sitt hus tatt imot meg som hun er; uten hijab. Og dette setter meg ut. Hodeplagget definerte henne så sterkt første gang, at jeg nå ikke er i stand til å kjenne henne igjen. Min oppdagelse får meg til å utbryte;
– Vet du jeg kjente deg ikke igjen, og nå forstår jeg hvorfor. Det skyldes at du nå sitter foran meg med hårfrisyre og mimikk som hijaben din skjulte for meg. Den lot oss ikke riktig bli kjent sist, selv om du snakket norsk og vi lo sammen. Fortell meg nå; har du lagt bort skautet slik norske kvinner gjorde det?
– Hijaben. Den hører til meg; jeg har vokst opp med det. Vi har lært av Koranen at vi skal bruke den. Men dette skal ikke være et intervju om hijab, sier Adem som plutselig virker brydd. Hun griper etter et fargerikt sjal som ligger ved siden av henne der hun nå sitter i sofaen. Med et grep har hun drapert tekstilen rundt hodet igjen, og jeg gjenkjenner prompte den Huda jeg møtte i desember -16.
– Hijab er omstridt, sier Huda som nå byr meg på det norskeste av matretter; vafler med brunost og kaffe. Og det er nettopp derfor vi er i denne stuen en fredags ettermiddag. Eritreiske Huda Hadem har omfavnet Brønnøysund, og hijaben har ikke vært til hinder for at hun selv mottar mange varme klemmer.
– Huda Adem betyr så mye for meg. Hun har vært der for meg. Til og med på sykehuset kom hun på besøk, forteller en rørt Kanny Johansen. Brønnøykvinnen var blant pionerene i Røde Kors besøkstjeneste i Brønnøysund. Nå sitter hun selv i rullestol, og kan ikke få fullrost Huda og de andre som driver besøkstjenesten videre. Under besøkstjenestens påskeavslutning på sykehjemmet, er Adem høyt og lavt med kake og oppmerksomme blikk.
– Hun snakker brønnøyværing, og skjønner til og med humoren. Det er det ikke alle som gjør, ler Lillemor Krogh og Nils Christian Aasgård som for lengst har innlemmet den nye landskvinnen i sin flokk.
– Siden 2015 har Huda Adem vært med her i besøkstjenesten. Vi bruker henne som tolk og fordi hun er så god. Huda er et ja-menneske og ser ting som må gjøres før det påpekes. Hun har et fint vesen og kommer overens med alle, sier Krogh.
Adem, som selv sier hun har vært på flukt hele livet, har et stort ønske for fremtiden.
– Å få bo og arbeide her i Brønnøysund. Da blir jeg lykkelig. Jeg ønsker meg ikke til en stor by. Her er så mange gode mennesker i Brønnøysund, sier Huda på flytende norsk. Men til tross for språkbeherskelsen og alle positive referanser, så har det vist seg vanskelig å få fast ansettelse i en stilling.
– Jeg har jobbet mye frivillig, og det er mange muligheter for det. Men jeg ønsker et betalt arbeid. Jeg hører norske sier at utlendinger må jobbe, men det er ikke slik at alle får ordinære jobber. Både jeg og mannen min er nå uønsket arbeidsledig, sier Huda Adem.
Hun er også aktivt medlem av Brønnøysund sanitetsforening. I mai 2016 arrangerte sanitetsforeningen og Haikjeftens venner fiskedag i Svarthopen for innvandrerkvinner. Rundt 20 innvandrerkvinner blant annet fra Afghanistan, Syria, Etiopia og Eritrea hadde møtt opp for å lære seg å fiske og tilberede fangsten.
– Jeg har bodd ved Rødehavet, men aldri fisket selv. Så det var artig å være med på dette, sier Adem. Hun går ikke av veien for å prøve nye ting.
– Jeg er også med i trommekorpset i Brønnøysund. Der har jeg lært mye nytt, ler hun.
Rødehavet er en havarm som skiller Afrika fra Asia. Ifølge Bibelens fortellinger unnslapp jødene sine slavedrivere i Egypt ved at Herren delte havet. Eritrea ligger med sin kystlinje opp mot Rødehavet, i likhet med nabolandet Sudan. To land som begge er kjent for sine brutale kriger og regimer.
– Jeg er fra Eritrea, men min far flyttet til Sudan hvor jeg vokste opp. Familien opplevde en tung tid, men vi overlevde. Da jeg var 19 år, flyttet jeg tilbake til Eritrea for å gifte meg. Mannen min som valgte meg var politiker, noe som var livsfarlig i diktaturet. Vi så mange av hans venner bli fengslet, og er du først havnet innenfor murene kommer du ikke ut igjen. Min mann var i stor risiko, og kunne ikke bli. Han flyktet til Norge. Deretter kom jeg hit i 2009 med våre barn etter å ha søkt familiegjenforening. Da hadde vi fire barn, og jeg fikk et femte her i Norge. Vi har fire gutter og en jente. Jeg er heldig at han valgte meg. Jeg har en svært snill mann, sier hun åpenhjertig.
Å komme til Norge var en stor overgang for den afrikanske kvinnen, som sier hun ikke er opptatt av fortid men nåtid.
– Jeg kan ikke dvele ved fortiden, men vil gjøre det jeg kan for å ha et godt liv i Brønnøysund. Her har jeg nå et godt nettverk som jeg har bygget opp selv. Det er det fremste råd jeg kan gi andre som kommer hit som flyktning. Å sitte hjemme og vente på invitasjon nytter ikke. Det er bare å komme seg ut selv, og prøve. Det er veldig mange hyggelige folk her i Brønnøysund, opplever Adem. Hun roser særskilt Salhus skole.
– Jeg har barn som går der nå, og andre som er ferdig. Da jeg kom til Brønnøysund, hadde jeg ingen kunnskap om verken barnehage, SFO eller norsk skole. På Salhus skole forstår de at det tar tid å gjøre seg kjent med nye systemer og kulturer, og de har vært enestående i sin oppfølging. Nå har jeg heldigvis kommet dit at jeg selv kan veilede barna, enten det gjelder Its learning, Ipad eller annet i skoleundervisningen. Men det kommer ikke av seg selv. En må ville det. I Eritrea sier vi at«mor er den beste skole». Hvis mor gir god opplæring, så vil også barna få en god fremtid. Selv har jeg forandret masse ting i mitt hode. Skulle jeg reise tilbake til Eritrea nå er det ikke sikkert jeg ville passe inn. Barna ville i hvert fall få utfordring. De er blitt norske. Selv konsentrerer jeg meg om å skape en god fremtid her, konstaterer hun.
Kvinnenettverket Noor ble stiftet på nyåret i Brønnøysund. Huda Adem var blant initiativtakerne, og er nestleder i nettverket som er en frittstående frivillig organisasjon i Nord-Norge. Målet er å styrke kvinner i det norske samfunnet, med fokus på kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Huda Adem er en ressurs, blant annet fordi hun kan tolke norsk- arabisk.
– Vi vil gjerne være aktive deltakere i samfunnet som har tatt oss imot. For at innvandrere skal klare dette, trenger vi informasjon om kulturen, og om regler og mye annet for å bli en del av samfunnet. Dette er veldig viktig for oss, og jeg vil selv bidra til at det kan skje, sier Huda Adem som stadig prøver å bli brønnøyværing. Med eller uten hijab. Men ikke uten jobb.