Astrid Hagen må ta godt i for å dra korken ut av flaska. Ektefellen Helge Båtnes står klar med to glass og hun heller i rød dessertvin til ham og henne. Druene er dyrket frem i eget drivhus og hun setter frem en flaske med hvitvin også til ære for fotografen.
– Vi er en vingård i Harangsfjord.
Hun fleiper når hun sier det. Like fullt er det ikke mange som dyrker frem egne druer så langt nord. Hagen er opptatt av å være selvforsynt med mat. På gården dyrker de poteter og gulrøtter, de høster ulike sorter bær og frukt og plukker sopp i skogen. Helge Båtnes oldefar Hans Amundsen bygget fjøs og hus her tidlig på 1900-tallet. I dette vakkert renoverte tømmerhuset bor ekteparet Hagen og Båtnes. Her har deres fem barn vokst opp og nå går yngstemann siste året på ungdomsskolen.
Slutter som melkebønder
Hagen er lokallagsleder i Harangsfjord for Bonde- og småbrukerlaget. Landbruk og landbrukspolitikk har engasjert henne gjennom flere tiår og hun synes det er veldig meningsfylt å produsere mat. De driver et lite bruk med 14 kyr, kalver og kombinerer melkeproduksjon med kjøttproduksjon. Melkekvoten er i dag på 72.000 liter og dyrket jordareal på 120 mål. I tillegg til egen jord leier de litt jord. Frem til 2015 drev de to gården sammen med naboene Torbjørn Båtnes og Grete Solvang, men for tre år siden overtok ekteparet gården alene.
– Vi har planer om å gjøre om drifta. Helge er 63 år og har vondt i håndleddene. Derfor vil vi legge ned melkeproduksjonen fra våren. Vi vil fortsatt drive med dyr og leie bort melkekvoten inntil videre, sier Hagen.
Hun sier dette med en bismak. Hun har lenge kjempet mot systemet med melkebørsen gjennom Bonde- og småbrukarlaget.
– Man binder opp mye midler i å kjøpe luft. Dette er et redskap som er laget for å få bønder ut av næringen. Jeg er for at vi har kvoter, men når noen skal utvide driften må de kjøpe kvoter. Dermed bindes det opp mye midler i et landbruk som sliter økonomisk. Men samtidig så er det en potensiell inntekt i å leie put melkekvoten om vi slutter å produsere melk. Jeg tror vi ender opp med storfe, for vi må drive jorda, sier Hagen.
Legger ikke føringer
De har fem barn som kan føre gårdsdriften videre på sikt. Om datteren eller de fire sønnene skal overta etter dem, er uvisst.
– Vi er ei bygd som tappes sosialt. Jeg har snakket med dem om dette og vi legger ingen føringer. Jeg har sagt at det er ingen som skal slå seg ned her som ungkar. Det største ankepunktet med å overta her, er at det blir så sosialt fattig om det ikke kommer flere på en gang. Da jeg flyttet hit i 1987 blomstret det her. For meg så er det naturen og det landlige livet som gjør det attraktivt for meg å være gårdbruker, forteller hun.
Hun viser til Bindals største eksportartikkel. Unge mennesker. Hvert eneste år sender kommunen ut ungdommer som vil utdanne seg og som skaffer seg høy kompetanse. Mange er borte så lenge fra hjemplassen at de allerede har etablert seg på studiestedet.
– Det Bindal sliter med er å ha nok arbeidsplasser og arbeidsplasser til kvinner. Det er mange jobber kvinner ikke vil ha, og omvendt. Vi har litt tradisjonsdelt hva folk utdanner seg til. Når folk har tatt en utdanning så vil de søke jobb og være lønnsmottakere. Det er ikke så lett å være 22 år og skape sin egen arbeidsplass, det blir lettere når man har erfaring, tror Hagen.
Fellesskap er nøkkelen
Bøndene i Harangsfjord samarbeider tett og har funnet løsninger som er til det beste for fellesskapet. Blant annet er det enighet om høstkalving på samtlige kyr i fjorden. Ei drektig ku skal ikke melkes de siste fire ukene før kalving. Minst.
– Vi leverer melka i en transportabel tank med hurtigbåten og på varme dager om sommeren kan det være vanskelig å holde melka kjølig. Derfor har kyrne ferie på sommeren og vi slipper å gå etter klokka. Vi kan ta en fjelltur eller en tur med båten om vi har lyst, sier hun.
I Harangsfjord er det en fast stamme på 13 personer som bor året rundt. Fellesskapstanken mellom dem står sterkt.
– Dette må man ha i små bygder og det er noe med det mest verdifulle vi har her. Vi er alle flokkdyr som er avhengige av hverandre i fellesskapet, sier hun reflekterende.
Sentralisering
Bordet er dekket til et måltid i stua. Her finnes det ingen TV, men masse garn og en rokk som hun spinner ull på. Veggene er dekorert med familiebilder og kunst, samt masse gamle gjenstander som pynter opp i det over 100 år gamle huset.
– Utviklingen i landbruket henger veldig sammen med sentraliseringen i resten av landet. Dette er en villet utvikling og mange mener dette er til det beste. Ressursene er her, men vi mangler dem som skal sette ideene ut i livet. Det er masse ressurser her i landet vi aldri har tatt i bruk. Når vi snakker landbruk, så snakker vi samtidig om omstilling. En ting som er spesielt med landbruket er at vi får omtrent like mye for kjøttet i dag som vi gjorde for flere tiår siden, sier Hagen som også mener tungt byråkrati legger harde føringer på hva gårdbrukerne får og ikke får gjøre. Regjeringen hadde i fjor et forslag mot nydyrking av myr ute på høring. Etter høringsfristen gikk ut 11. oktober hadde det kommet inn nesten 160 høringssvar. Forslaget er nå under behandling, en sak som engasjerer bøndene i Harangsfjord.
– Mengden jordbruksland per innbygger går ned. I Nordland er det nesten bare myr igjen, for alt som ikke er myr er tatt. En av utfordringene i landbruket er å få ut mer av ressursene vi har på gårdene. En av måtene vi kan gjøre dette på er å få ut mer av verdiskapingen selv ved å videreforedle. Det er mange som sitter med store skogverdier. På samme måte som vi videreforedler melka og lager ost, kan vi videreforedle tømmer, mener Astrid Hagen.
Det engasjerte ekteparet har et tungt fysisk arbeid, men de gleder seg over å være herre over egen arbeidshverdag. En hverdag der fellesskap i en fjord, samvirketanken i landbruket og høsting av markens grøde er hovedpilarene.
