47-åringen har en variert bakgrunn og trønderdialekten forteller oss at hun ikke er født og oppvokst i kommunen hun har bodd i siden 1996. Siv Aglen er født på Mo i Rana, men oppvokst i Lysøysundet i Bjugn kommune i Trøndelag.
Selv tror hun imidlertid det var et helt annet sted i verden som preget henne mest i oppveksten. Da Siv var åtte, i 1979, flyttet familien på fem til Zambia. Pappa Lars var ingeniør og jobbet for Norad. Han skulle bygge skoler i det afrikanske landet og da ble mamma Kari, Siv på åtte, lillesøster Ida som nettopp var født og storesøster Eli på ti med på flyttelasset.
—Vi bodde der i to og et halvt år. Dette skjedde i en fase i livet mitt der jeg ikke hadde bestemt meg for hvordan ting er, jeg hadde ikke sklidd inn i noe som man tror er fasit. Og så opplever jeg et helt annet samfunn. Det vider ut tankegangen og gir mange erfaringer. Vi har én måte i Norge, men det finnes andre måter å gjøre ting på. Andre måter å tenke på. Det går ikke an å si at sånn og sånn er best. Jeg gikk på privatskole med unger fra hele verden, også fra Zambia. Der fikk jeg mange venner, ble kjent med folk med en annen etnisitet og kultur i en alder der det er veldig lett å overse at man ikke er lik. Det påvirket meg ganske mye, jeg var annerledes da jeg kom tilbake, forteller Aglen.
Aglen erklærer kjapt at hun er blåruss, før hun flirer litt. Hun tok handel og kontor på Nidareid i Trondheim. Oppholdet i Zambia hadde gitt henne mersmak på reising, så etter dette måtte hun ut i verden igjen. Denne gangen satte hun kursen mot det som den gang var Jugoslavia, men som nå er Slovenia, til en kommune som hadde en vennskapsordning og utveksling med hennes lille kommune i Norge. Nå er vi kommet til 1990. I Jugoslavia hadde hun forskjellige jobber i kommunen og jobbet også på et hotell som tok imot gjester til kasinoet i den slovenske byen på grensen mot Italia.
I Slovenia fikk 19-åringen oppleve en annen form for kulturforskjell. Men denne gangen var det ikke bare positivt.
—Jeg var i et bryllup i Serbia, sammen med noen serbiske venninner. De som giftet seg var også serbiske, men byen hadde minareter og det var muslimsk sang fra tårnene. Jeg husker holdningen: «Det var dem, ja». Det var oss og dem, de to gruppene var veldig mistenksomme mot hverandre. Jeg snakket ikke med muslimene der, men de sa sikkert det samme. Jeg tenkte ikke på det da, men jeg ser det nå at når man har en landsby der naboene mistenker hverandre og de som gjør dette får herske så blir det ikke bra.
Urolighetene i landet bygde seg opp, og Siv dro over grensen til Italia for å få besøk av foreldrene sine. Året var 1991. Det ble aldri besøk fra Norge for krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut og Jugoslavia ble også rammet. Siv dro hjem og etter dette begynte hun å studere i Trondheim. Hun tok mellomfag i psykologi, biologi og filosofi. Innimellom hadde hun to nye utenlandsopphold, begge i Italia – i Modena og i Bologna. I Modena jobbet hun som au pair, og der fikk hun erfare et klassesamfunn med mange lag.
—Det var ikke arbeiderklassen som hadde råd til au pair fra Skandinavia. De jeg bodde hos var lenger opp i systemet. Faren i familien jeg jobbet hos var sønnen til Pavarottis halslege, så dette var folk med midler, flirer Aglen, som etter sine Italia-opphold i ungdommen har vært flere ganger tilbake til et land hun fikk veldig sans for.
I løpet av studiene oppdaget hun også om seg selv at hun foretrakk logikk og konkrete tanker over filosofi og teoretiske tanker. Hun fikk laud i psykologi og kunne dermed ha stilt seg på venteliste for å ta hovedfag og bli psykolog, men mente selv at hun ikke ville blitt en god psykolog – og ga opp dette sporet. I stedet ble det blant annet arbeid på fiskefabrikk, som fiskesløyer – på Frøya. Daværende samboer Ove var økonomisjef for Salmar og Witzøe-familien, men han hadde et ønske om å gjøre noe selv. Det var slik Siv havnet i Brønnøysund.
—Vi skulle drive bensinstasjon, sier Siv og smiler.
Aglen og samboeren var på intervju og fikk valget mellom å drive Shell-stasjon i Brønnøysund eller på Fauske. Både Siv og mannen var født i Mo i Rana, Helgelands-faktoren spilte inn på valget og det ble Brønnøysund. I 1997, rett etter at Siv og Ove hadde fått sin første datter Karianne, flyttet de til Brønnøysund og tok over Shell-stasjonen.
—Og når det gjelder dette med fødsel. Det var fantastisk, men jeg husker at det slo meg at etter titusener med år med evolusjon så greide man altså ikke å gjøre dette mindre vondt enn det er. Hadde det vært en escape-knapp så hadde det antakelig ikke vært mange barn i verden, flirer trebarnsmoren.
Siv husker at hun raskt oppdaget at hun hadde kommet til et lite sted igjen da familien flyttet til Brønnøysund.
—Da vi kom til byen skulle jeg få hospitere en uke hos Kjell Hansen som drev Shell-stasjonen før oss. Jeg leverte datteren min til en dagmamma vi hadde funnet på Laukholmen, og dette var før google maps og jeg skulle da finne fram til stasjonen. Jeg ble sendt via noen «snarveier» og gikk meg bort. Jeg spurte en forbipasserende om veien og da spurte han om det var vi som skulle ta over Shell-stasjonen. Høh, tenkte jeg, så lite er det her ja.
Bensinstasjonsdrift var en god erfaring, men like etter signering bestemte Shell at de skulle endre måten slike stasjoner skulle drives på. Selskapet ville overta alle stasjonene sine selv og ansette daglig ledere.
—Vi hadde akkurat begynt, men visste med én gang at vi ikke kunne fortsette. Vi hadde ikke lyst til å jobbe hardt i fem år uten å høste noe. Vi ble betalt ut av kontrakten og så begynte jeg som daglig leder på Shell i stedet, forklarer Aglen.
Jobben på Shell beskrives som en livsstil, med mye arbeid på kveld og i helger. Denne livsstilen holdt fram til barn nummer tre, Martin, kom til verden i 2000. Da var det slutt på Shell for Siv. Da Martin var rundt et år gammel måtte imidlertid Siv ha noe å gjøre igjen. Brønnøysundregistrene lyste i 2001 ut en rekke sommervikariater. Siv søkte, og fikk jobb som telefonvakt. Eller «sistekonsulent» som hun kaller det. Der har hun vært, og trivdes, i 17 år nå – i mange forskjellige jobber. Etter hvert oppdaget Siv imidlertid at stadig mer av det hun jobbet med var IT-relatert. Derfor hev hun seg på en bachelorutdanning i IT.
I 2012, etter fire og et halvt år med studier på en treårig bachelor – kombinert med jobb, kunne hun sammen med en stor gruppe ansatte på Registrene feire bachelorgrad i IT. Den ble tatt desentralisert gjennom et samarbeid mellom Universitet i Nordland og Brønnøysundregistrene. Med på kjøpet fikk hun også det hun omtaler som «varpet sitt»: hennes nåværende samboer Jens-Erik Hermansen.
—Han er en kjernekar. Jeg husker ikke helt, men jeg mener at vi danset litt ekstra tett på feiringen etter at vi hadde tatt bacheloren, forteller hun.
Når bacheloren diskuteres kommer vi til en av Sivs kampsaker: Kompetanse og utdanning både i nåtiden og framtiden.
— Jeg har en bekymring for de som jobber på Registrene i dag, men som ikke har digital kompetanse tilstrekkelig til å være med på den reisen vi skal utføre nå. Det er mange som jobber med ting der i dag som forsvinner. Vi bygger nytt hus for tiden, og som politiker i planutvalget får jeg nok noe med dette å gjøre. Men på jobben min er det nesten ikke viktig i det hele tatt. BRsys (Registrenes milliardprosjekt for å fornye og erstatte sin nåværende saksbehandlingsplattform med nye digitale løsninger) er mye viktigere. For Brønnøy som samfunn så har den minst like stor påvirkning som husprosjektet. Vi digitaliserer oss og slutter med veldig mange manuelle oppgaver, som blir automatisert. Da vil vi sitte igjen med store datasystemer som skal vedlikeholdes og videreutvikles. Altså mange oppgaver, og et enormt kompetansekrav. Det krever en annen kompetanse enn mange har i dag på Registrene, og det er en lang prosess å gjøre noe med.
Selv er hun i dag en av flere produkteiere innenfor Altinn. Sammen med et team på tolv medarbeidere tar hun imot forespørsler og innspill om forbedringer, feilrettinger og videreutvikling av Altinn-plattformen. Siv har ansvaret for å sortere alle innspill og krav i prioritert rekkefølge siden det er mye mer jobb tilgjengelig enn kapasitet.
Gjennom hele livet har Siv også hatt et sterkt forhold til sang og kor. Siden hun var 15 og dro på sangøving med mamma Kari i Lysøysundet. I Brønnøysund tok det ikke mange månedene før hun i 1996 ble med i Kor i Øyan. Det har vært en svært positiv og etter Sivs mening helt nødvendig fritidssyssel og lidenskap hele veien. I en periode, med tre barn alene, jobb og utdanning på si, prøvde hun å slutte for å frigjøre mer tid.
—Men jeg var akkurat like travel, og hadde mistet de to og en halv timene på onsdagene som var for meg. Som var min tid. Jeg begynte igjen med én gang, sier hun og ler hjertelig. Hun har ikke vurdert å slutte siden.
Korsangen har gitt mange solistoppdrag for en rekke forskjellige kor og musikkoppsetninger både på Sør-Helgeland og utenfor. Siv er ikke redd for å stikke seg fram, verken i korsammenheng eller på andre arenaer. Hun har alltid vært politisk engasjert, og i 2015 ble hun spurt om å stille på liste for Arbeiderpartiet til kommunevalget. Hun takket ja og etter hvert krøp hun opp til en relativt høy plassering på Aps liste, nummer seks.
—Jeg skjønte da at det kunne være en reell sjanse til å havne i kommunestyret. Jeg har alltid vært engasjert i lokalmiljøet, og har deltatt i lag og organisasjoner enten selv eller for ungene hele livet. Ting vi alle er med på for å få samfunnet til å gå rundt. Jeg foretrekker egentlig dugnad foran det å være hjemme, noe huset mitt antakelig bærer preg av. Og det er egentlig slik jeg ser på det å være kommunestyrepolitiker. Det er dugnad. Akkurat som i et idrettslag, man får ikke et demokrati uten at noen vil stille på dugnad og være politikere. Det blir som en hobby som ikke er en hobby, man kunne jo gjort noe annet, men bruker tiden på politisk engasjement. Det er utrolig givende, jeg har møtt så mange dyktige og kunnskapsrike folk. Man lærer mye om nærmiljøet sitt som man ikke visste før, sier Aglen.
Hun kjenner også på at politikervervet medfører mye makt og stort ansvar.
—Det vi vedtar har stor betydning for folk. Man er alltid redd for å gjøre noe feil, når ting er så viktige. Men slik er det med all makt, man skal være redd for å gjøre feil når det betyr mye.
Aglen ser også fram til å jobbe med et partiprogram for neste periode. En periode der kommunestyret ikke skal være, som hun sier det, «sjefen for de dårlige tider». Med en økonomi på rett vei og penger på fond og til buffer vil det bli mer handlingsrom for politikerne i kommende periode. Aglen presiserer imidlertid at hun fortsatt vil kjempe for edruelighet og sparing, slik at Robek-lista aldri blir virkelighet igjen i Brønnøy.
Det å være komfortabel når man inntar en scene eller talerstol er én ting, men når BA spør hvorfor hun hittil ikke har deltatt i replikkvekslinger når temperaturen stiger i kommunestyre- og formannskapsmøter må hun tenke seg litt om.
—Det har jeg ikke tenkt på, men det stemmer nok. Jeg er ikke redd for å si meg uenig med noen, men tror kanskje ikke jeg har behovet for å gjøre det. Jeg har heller ikke behov for å gå på talerstolen bare for å si meg enig med taleren før meg. Jeg føler man må ha noe nytt å si hvis man skal ta ordet. Dette er antakelig årsaken til at jeg synes at politikk på riksnivå, og særlig politiske debatter på riksnivå, er masete. Der er det om og gjøre å få inn politiske poeng, ikke finne løsninger. Derfor trives jeg godt i kommunepolitikken. Jeg tror helt og fullt på at vi er 27 representanter som egentlig vil hverandre det beste og som ønsker å gjøre Brønnøy til en bedre kommune.
Men kommunestyret i Brønnøy har bare åtte kvinner. Samtidig er ordfører, varaordfører, rådmann, assisterende rådmann og begge driftsstyrelederne er alle menn. Siv Aglen mener dette er for dårlig, og savner flere kvinner i lederposisjoner i Brønnøy kommune. Hun mener det er for dårlig tilrettelagt, at kvinnene ikke er løftet frem tilstrekkelig.
—Mannlige ledere ansetter ofte menn som ledere, og kvinner gjør det samme. Får vi noen kvinner inn i ledersjiktet så tror jeg også at det blir flere. Her har vi en jobb å gjøre, sier Aglen, dagen før 8. mars.
—8. mars er en viktig dag for meg, som er verdt å markere. Det er en viktig påminner for oss om at vi fortsatt har en jobb å gjøre, spesielt her i Brønnøy. Vi må politisk klare å få plass til alle sammen og legge til rette for at alle kan delta.
Hun mener Norges viktigste fortrinn ikke er olje, men at landet tar hele befolkningen i bruk – også den kvinnelige halvdelen.
—Vi har ikke satt halve befolkningen hjemme for å pynte hus og passe barn. Jeg synes synd på de damene som gikk på to rom og kjøkken og måtte fylle livet sitt med det, når de kanskje ønsket noe annet. Mange av dem som gjorde det og som perfeksjonerte husmorrollen til det ypperste har samtidig gjort det gransket umulig for oss andre som skal takle flere roller. Stryke gardiner og sengetøy, hva er poenget med det! Jeg tror at der ble det gjort mye bra i Norge den gangen man sa at alle skal med, sier Aglen.
Som gruppeleder for den største grupperingen i kommunestyret er det ofte Siv Aglen som legger fram forslagene som til slutt blir vedtatt og dermed også kommunens offisielle politikk på de ulike områdene politikerne behandler. Posisjonen hun innehar gjør også at hun er nummer tre i kommunens «arverekke», bak ordfører og varaordfører. I ett møte kommunestyre, da ordføreren var på reise og varaordfører Torstein Moe styrte klubba, var hun settevaraordfører. Neste år er det valg igjen, og Siv Aglen blir å finne på Arbeiderpartiets liste også denne gangen – hvis partiet vil ha henne. Aglens mål er da å få flere kvinner med inn i kommunestyret, og gjerne helt på toppen.
—Johnny Hanssen har sagt at han ikke stiller til valg neste periode. Da er det en åpning for en ny ordførerkandidat fra Ap, og du var nummer to på lista sist. Har du lyst til å bli ordfører?
—Jeg vil ha en god ordfører i Brønnøy, og vi har bare hatt én kvinnelig ordfører i Brønnøy før så det er på tide. Men akkurat dette har jeg verken tenkt på eller diskutert med familien. Jeg har fryktelig lyst på en kvinnelig ordfører, men det finnes mange gode kandidater så det må ikke være meg. Partiet må først gjennomføre en nominasjonsprosess og et arbeid med partiprogrammet, sistnevnte begynner vi på ganske snart og det blir spennende. I arbeidet som kommer må vi også ha med oss at vi må løfte kvinner fram tilstrekkelig slik at de ikke faller igjennom når velgerne skal gjøre sin jobb, sier hun.
—Hvorfor ble du politiker?
—Jeg synes det er artig med å være politiker. Politikk angår alle, alle bør egentlig snakke litt politikk. Men som regel blir man hysjet på når man snakker politikk. Det er en av fordelene med å være med i et politisk parti: Man får lov til å snakke politikk uten å bli hysjet på.