Herre-min-hatt dette var kjedelig. Hva har skjedd med Kurt’n fra Bergen? Hva i himmelens navn tenker Rootsen på som serverer dette smørbrødbordet av livløs, seig og uengasjert musikk som skal sette punktum for en eventyrlig festival? Nei, vet dere hva!

Visst er Kurt Nilsen superstjerne, men da må han sannelig oppføre seg som en og gi publikum hva de vil ha. Lørdagens konsert var en mesterprøve hvordan man i-k-k-e skal gjøre det. Hvor ble det av rørleggeren med den store stemmen fra Bergen?

Hva Nilsen tenker på, er ikke godt å si. Han kommuniserer knapt med publikum og det kommer en strøm av intetsigende sanger i ulike genre fra elektronika til vestkystrock (spar oss, Herre!) til P4-pop så til sånn blues man hører i heiser i Zürich. Det er virkelig ikke til å holde ut og dette helt sant, altså.

Heldigvis er flere enige, og barene blir straks overfylte. I det sangen «I Recall Gypsy Woman» av Don Gibson kommer, går det et gisp gjennom publikum og vi begynner alle å danse med hverandre og takker de Himmelske makter for at det er en ende på elendigheten. Gleden tar fort slutt, for det er selvsagt ikke vidunderlige «I Recall a Gypsy Woman», men en eller annen moderne hopp-sa-sa-sang som har hentet «inspirasjon» fra « I Recall a Gypsy Woman». På dette tidspunktet i konserten observeres bakeren fra Mo i Rana og bilselgeren fra Namsos som er rede og klare til å drepe hvem som helst akkurat der og da. Stemningen er en smule trykket.

Og slik fortsetter marerittet. Kurt’n fra Bergen velter ut den ene lidelseslieder i blålys etter den andre, og tre menn bortenfor meg lurer på hvordan de kan kutte strømforsyningen.

I kaffekøen møter jeg Tone fra Åndalsnes som har sett Kurt Nilsen sju ganger og unnskylder ham med at han har omgangssyke. Hun blir ikke trodd, og kaffekoppen blir øyeblikkelig fylt med hvitvin, siden kaffe ingenlunde kan lindre hverken omgangssyke eller dørgende kjededelige sanger. Gastroskopi neste, sier vi helgelendinger som både har vært i showbiz og på hvalfangst før.

Konserten varer i 21 hungersår og vel så det. Hva er det han holder på med? Hva synger han om? Er han fremdeles på overvåkningen på Haukeland i blålys?

Hvorom alt er, med ett lyder de redselsfulle synthttonene til «She’s So High», dette kastratmonstrumet av en sang som Kurt’n i sin tid vant Idol med. Det er medisinsk og praktisk mulig å overleve i dødens forgård i tre minutter, og det er hva man tenker på mens Idol-sangen nærmer siste refreng og den endelige konklusjon på hvorfor hun er så «high» er at «she’s above me». Hva man ikke lærer en lørdagskveld på Rootsen.

Dette var en skikkelig nedtur på årets Roots som utmerket seg med et vell av ulike stilarter. Men «kjedelig» er ikke en stilart.