Å tolke Van Morrisons ord og toner er sannelig ingen jomfrutur. Siden «Van the Man» selv ikke kommuniserer med omverdenen, er det flust av prosjekter som påtar seg oppgaven med vekslende hell. I Festivalteltet lørdag ble man slått i bakken av ypperlig musisering og ubegripelig flotte tolkninger. Joda, man er på Rootsen.
Å lage en hyllestkonsert er alltid et spørsmål om hva man skal formidle, men også hvorfor. Må man vite noe om skaperen av sangen, før man setter i gang? Jeg mener ja, og i Morrisons tilfelle er det helt essensielt. Om musikerne på scenen kjenner de kalde fakta, skal være usagt, men de tar det igjen i formidlingsevnen som treffer for de har skjønt og respektert alt det hørbare og ikke minst alt mellom linjene.
Morrison var en fattiggutt fra de katolske områdene i Belfast. Han, hans barn, barnebarn og oldebarn er født i en verden og tradisjon med hat. Du velger ikke hvor du blir født. Hatet gjennomsyrer livet ditt og du vokser opp under en overmakt som er uovervinnelig. Vi er mange millioner her ute som mener at Storbritannia er en brutal okkupasjonsmakt. Det er et synspunkt som ikke vinner gehør i resten av vesten fordi utenriksministrene vet selvsagt ikke hvordan det er å være krigsbarn i vesten, være redd for trampende soldattropper midt på natten og passere tungt bevæpnede soldater på vei til skolen et helt liv. De aner ikke hvordan det er å bli oppdratt til et hat som har eksistert i århundre og som aldri forsvinner. Du har ikke noe valg. Van Morrisons musikk og univers må forstås ut ifra dette perspektivet. Uansett hvor ubehagelig det er for oss frihetselskende nordmenn som alltid vet best.
Moondog Jam består av ni musikere inkludert tre blåsere. Det er så å si samme kvantitet som Morrison selv stiller med. På Rootsen var det også Morrison-kvalitet over tolkningene.
Blåserrekken er ikke til å fatte i arrangementer som til tider blir for storbandaktige, men som i helhet fanger opp Morrisons bittersøte harmonier. De er synkope og storslagne, og så crescendo der det behøves at hjertet og magen svulmer. Det er noe med å skjønne hva du skal formidle, og saksofonisten Sigurd Liseths arrangementer er i tråd med sangenes natur. Det er virkelig en nytelse å høre at hjerte og hjerne slår i takt og det er ingenting å si på fremførelsene.
Gjestevokalistene er vår alles Bertil Bertelsen fra Publiners og en sensasjon av en stemme; Steffen Franco Hollup fra Bindal. Hvor har han vært hele mitt liv?
Hollup har naturlig nok ikke Morrisons metalliske lakonske topptoner, de tonene som avslører desperasjon og lengsel etter å komme ut og unnslippe krigens grusomheter. Det er naturlig, for det er en vanskelig følelse å formidle. Men han formidler alt det andre og han er gnistrende god i Morrisons velkjente og vanskelige tonehopp og knekk på stemmen. Svært, svært imponerende!
Bertil Bertelsen er som vanlig en fremragende tolker. Det er ikke opp til ham, men arrangementet gjør «My Perfect Fit» til en slentrende storbandlåt som fremstår som sjekking. Det blir feil. Her handler det om lengsel og savn etter det uoppnåelige, følelser som går dypere enn øyeblikkets begjær. Når det er sagt, har Bertelsen en uimotståelig tilstedeværelse og teknikk i genren. Man hører gjerne mer på ham enn for eksempel Michael Bublé som har alt i orden utenpå, men der det er temmelig tomt inni. Bravo!
Bertelsen fremfører også den ihjeltolkede «Brown Eyed Girl» på en svært troverdig måte. Sangen, som ofte tolkes som en grei og uskyldig poplåt, er en knyttneve av en politisk manifestasjon der Morrison er forelsket i en brunøyd jente – trolig latinsk og dermed katolikk – i det protestantiske hvite herredømmet. Midt i allsangen får han frem en slags uoppnåelig lengsel uten å overspille, og det er strålende fremført.
I det hele tatt er alt strålende. Når det gjelder Morrisons sangskatt skal man ikke sutre over hvilke sanger som ikke ble med, men heller gledes over fremførelsene. Her er det valgt med omhu både fra Thems velmaktsdager og frem til nåtid. Avslutningen med «Days Like This» vitner om dramaturgi og en finfølelse for sangenes budskap.
Som om ikke dette var nok, var Roots-publikummet ikke til å tro. I det absolutt fullstappede teltet vokste det frem et flott fellesskap av folk med den genuine musikkinteressen. Det er utrolig godt å være en del av, og før man vet ordet av det, har man fått en venn for livet. På Rootsen, sier jeg. Kun på Rootsen, folkens.
Terningskast: 6