Om noen skulle være i tvil, er OnklP & De fjerne slektningene landets viktigste artister i øyeblikket. I øyeblikket, for det er nå vi lever – er det ikke?

Grunnen til deres formidable suksess er at de spiller og synger og prater slik at vi forstår det. De hvisker ut grensene mellom rap og rock, svart og hvitt og tekstene er ikke laget av et reklamebyrå som febrilsk forsøker å forstå «massene». For det er vi som er massene, de tause massene. Og OnklP er vår mann som prater sånn at vi forstår.

Sånn sett er det både vanskelig og lett å forklare OnklPs musikk. I høljregnet fredag kveld var det duket for møte mellom artist og dem som forstod. Det var kjærlighet ved første tone. Ettersom regnet tiltok lot OnklP seg imponere og kalte publikum «for noen soldater dere er» i regnet. Det fortjente vi.

Gruppas tre album har vært store suksesser. I møte med publikum forstår man bedre at dette er dagbokblad fra verdens rikeste og lykkeligste land der alt ikke er så rosenrødt som på den overfladiske overflaten. Og de våger å fortelle det slik det er. Slikt skjer når fornuft og følelser må vike for grådighet og profitt. Huff og huff, og vi som skal bygge om hytta nå i sommer. Slik bor vi her.

Det er gripende å se hvordan enkelte i publikum lever seg inn i tekstene. Dette forsterkes ytterligere av OnklP som slynger ut ordene, for at vi skal høre, for at vi skal forstå. Han viker ikke en tomme med sin egen hær av tre gitarister, hardtslående trommer og et aldri hvilende piano. Det er tøft og hardt og banker bevisstheten inn i deg gjennom festivalhyggen. Med ett blir han myk i stemmen og blir kompisen vi møter over pubbordet og som sier «nå skal du høre her». Han har historier å fortelle og vi lytter.

Den musikalske blandingen av svart og hvit musikk er nærmest eksplosiv for gruppas hjerte er grenseløst. Det er fullt trøkk hele veien. En ytterligere dimensjon kommer i den nye sangen «Berlin» der Simen Stenslands piano er så minimalistisk, men så til de grader til stede at man formelig snuser inn hormondunsten på Nollendorfer Platz. Den andre nye, «»Et skritt», vitner om at gitarer er gitarer, og vi elsker dem også.

OnklP er stemmen av nå. Han forteller slik det er. Her er det ikke noe dill-dall og dikkedarier. OnklP for president nå. Så går vi alle hjem med styggen på ryggen og dreper morgendagen med et smil. Takk!