Festivaler er også tiden for nye musikalske bekjentskaper. Emilie Sofie kommer fra Utskarpen og har base i Trondheim. Geografisk er hun altså helt rett for Rootsen. (I parantes bemerket: I likhet med Ida Maria profilerer hun seg med nordlandsbunad. Er "Norges mest populære bunad" også den mest rocka?). Litt mer usikker blir man på taimingen når hun presenteres singer/songwriter i et telt hvor praten går livlig. Snakker vi tander visesang mot en vegg av prat? Det er ingenting å frykte: Emilie Sofies røst er klar og sterk og trenger gjennom det som måtte være summing. Og med seg har hun et elektrisk band som gir ekstra trøkk, nylig beskrevet som bunndrag.
Noe tid tar det likevel før publikum og Emilie Sofie finner hverandre helt. I første halvdel av konserten er materialet for anonymt. I den brede viserocksjangeren må skille seg mer ut for ikke å forsvinne i mengden. Emilie Sofies uttrykk kler utvilsomt tekstene på dialekt. Det er en bra utvikling i norsk musikk at en helgelending i 2017 ikke står og synger til andre helgelendinger på engelsk. Det sagt, så trenger en låttittel og sanglinje som "Tida flyr forbi" å behandles som den klisjeen det er. Og det skjer ikke her.
Variert er det. Emilie Sofie er innom nordlandsreggae og blues, og røsten bærer i alle farvann. Men det er først den sterke slutt-trioen som gjør konserten skikkelig engasjerende. "Full av faen" starter litt rolig, men ender i et crescendo tittelen verdig. "Start på nytt" blir konsertens høydepunkt, et låt hvor band og vokalist trekker hundre prosent i samme retning og tør å slippe seg løs. Man merker også at sistelåten, "Grav sin egen grav" sitter under huden. At den, en rocker med jazzinnslag, er en av de nyeste låtene er et godt tegn for Emilie Sofies videre ferd.