Geolog i Trollfjell geopark Bergliot Storruste. Foto: Jøran Horn

– Du kan si at dette strandflatelandskapet vi har i Norge er ganske unikt i verdenssammenheng. Og her på Helgeland har vi kanskje det området hvor strandflatelandskapet er på sitt bredeste. Dette landskapet var også en medvirkende grunn til at Trollfjell geopark fikk UNESCO-status i 2019, sier geolog i Trollfjell geopark Bergliot Storruste.

Kalkrik grunn og sjelden, hva så?

Bløtbunnsområde i strandsonen. Strandeng. Åpen kalkmark. Da biologene fra konsulentfirmaet Natur og samfunn kom til Toft i oktober 2018 var det allerede blitt høst. Bakken var ikke lenger grønn og oversådd med markblomster. Men høsten er sopptid, og fagfolkene ser at berget består av kalkspatmarmor, en berggrunn som kan gi grunnlag for mange krevende og sjeldne arter.

På de tørre partiene på østsiden av Valen fant biologene krittvokssopp, kjeglevokssopp, gul vokssopp, rød vokssopp og skjør vokssopp, dessuten sjeldnere arter som lutvokssopp, skjellsordtunge og vrangjordtunge. Lutvokssopp som er vist på bildet her er ikke bare sjelden, den er også rødlistet som «nær truet». Foto: Foto: Terje O. Nordvik, Kattem (CC BY-NC-SA 4)

Jordsmonn for sjeldne planter

– Vi har ikke så mye kalkgrunn ellers i Norge, kysten er veldig sur og hard. Vi finner det bare i noen få områder. I Sør-Norge er det et lite vindu i Porsgrunns-området, og så er det litt lokalt i Trondheimsfjorden, og litt i indre strøk av Troms. Men sier du kalk og kyst – da er svaret Helgeland, sier biolog Geir Gaarder.

Biolog Geir Gaarder mener Bodø og Brønnøy virkelig utmerker seg hva angår kalkrik grunn. Dette er ifølge forskerne levested for en lang rekke sjeldne plantearter. Foto: Pål Alvereng

Han er naturviter og har jobbet med biologiske undersøkelser og vegetasjonskartlegging i en mannsalder. Han har også medvirket til naturmangfoldsundersøkelsen på Toftøya.

– Om jeg skulle trekke fram to kommuner på kysten som virkelig utmerker seg med kalkrik grunn, så er det Bodø og Brønnøy, sier Gaarder.

Når den kalkrike grunnen opptrer i kombinasjon med en annen naturtype typisk for norskekysten, strandeng, gir det leverom for noen svært sjeldne arter.

– Vi har egentlig sett det best på Tjøtta. Der har vi noen langgrunne områder hvor vi har funnet noen veldig sjeldne kransalger. Man kan si at Helgeland byr på noen overraskelser når vi kommer inn på de åpne kalkmarkene, sier Gaarder.

Kalkrik grunn er nemlig levested for en lang rekke sjeldne plantearter som er avhengig av nettopp denne berggrunnen for å leve. Det bekrefter forsker Marianne Evju ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Hun står blant annet bak rapporten “Strandeng – et hotspot-habitat” som viser at naturtypen er hjem for et stort antall rødlistede arter.

– Det er få områder i Norge med kalkrik grunn, dermed blir også planter som krever slik grunn sjeldne. Man får ofte en veldig spesiell flora hvor man kan finne en del sjeldne blomster, sier Marianne Evju.

– Som naturtype har strandeng en viktig funksjon som buffer mellom hav og land. Den er også levested for en del arter som bare lever akkurat der. Det gjelder både planter og insekter. Strandeng er dessuten beiteområde for fugl, som er avhengig av denne type areal for at de ikke skal beite på innmark. Bygger man ned strandeng tvinger man for eksempel gjess til å beite på innmark i stedet, sier NINA-forsker Marianne Evju. Foto: Bilde fra Natur og Samfunn-rapport

Bygges ned

Strandeng fant biologene også på Toft. Slike gressbakker finner man gjerne på litt beskyttede strender, og i områder hvor det ikke er altfor stor tidevannsforskjell har engene ofte blitt benyttet til beite. Slik har det også vært på Toft. Slike strandenger er noe vi finner mange plasser langs kysten, sier Gaarder.

Samtidig er de utsatt når landbruket endres og dyr ikke lenger slippes på beite.

– Så gjør det egentlig så mye om man fyller igjen akkurat denne ene strandengen på Toft?

– At vi fyller igjen denne ene, det er bortimot ufarlig. Men det er jo ikke det vi gjør. Vi fyller ikke igjen bare én, sier Gaarder som mener man må bli flinkere til å sette enkeltsaker inn i en sammenheng.

Han får støtte av Evju.

– Strandeng er en truet naturtype nasjonalt, og seminaturlig strandeng som er avhengig av beite er sterkt truet. Arealene forsvinner på grunn av nedbygging. Dette er en del av bit-for-bit-nedbyggingen av norsk natur. Det er mange steder hvor man har strandeng, men det er små arealer, forklarer hun

«Berggrunnen er svært kalkrik og kalkkrevende arter som rødsildre, gulsildre, kattefot og reinrose er helt vanlig innenfor lokalitetene. Det ble ikke registrert rødlistearter innenfor lokalitetene, men vi mener de helt klart har et potensial for slike, da spesielt beitemarkssopper og kanskje nebbstarr», skriver Geir Langelo og Gunnar Kristiansen om Toftøya og Linøya i rapporten Konsekvensvurdering naturmangfold ved etablering av næringssenter på Toftøya, Brønnøysund.

– Toftøya er en del av et spesielt landskap som strekker seg langs store deler av norskekysten og som er spesielt godt utviklet på Sør-Helgeland. Og landskapsform og berggrunn henger sammen, forteller geolog Bergliot Storruste, geolog i Trollfjell geopark. Foto: Jøran Horn

Lave holmer og bratte fjell

For helgelendinger flest kan det være vanskelig å se hva som skiller naturen på Toftøya fra resten av omgivelsene. Hele kystlinjen på Sør-Helgeland består jo nettopp av slike lave bergrygger med grunne viker der grå granittfjell reiser seg opp i bakgrunnen, enten man er på Vega, i Brønnøy eller i Bindal. Men Toftøya er en del av et spesielt landskap som strekker seg langs store deler av norskekysten og som er spesielt godt utviklet på Sør-Helgeland. Og landskapsform og berggrunn henger sammen, forteller geolog Bergliot Storruste.

– Det som er spesielt med øyene på Sør-Helgeland er at vi har dette strandflatelandskapet. Vi har 12.000 øyer og skjær, avbrutt av ragende høye fjell. Dette er et fenomen som har med de ulike typene av bergarter å gjøre, sier Storruste.

Hun har nylig tatt fatt på jobben som geolog for Trollfjell geopark, men har allerede rukket å bli godt kjent med geologien i Brønnøy gjennom tre år som geolog for Brønnøy kalk. Og det er nettopp kalk som står sentralt når strandflatelandskapet skal forklares.

– De fleste øyene består av kalkspatmarmor. Utover mot Torghatten finner vi også mye glimmerskifer. Dette er myke bergarter som eroderes lett. Men selve Torghatten består av granitt, som er en veldig hard bergart. Under istiden har derfor de myke bergartene i fjellene blitt slipt ned til lave myke holmer, mens de harde fjellene ble stående. Slik er det også med fjellene på blant annet Vega, sier Storruste.

Om den bredeste strandflaten. Foto: Skjermbilde fra Trollfjell Geopark nettsted

Da Brønnøy lå sør for Ekvator

Mens granitt er en bergart som er dannet nede i jordens indre og presset opp til overflaten gjennom vulkansk aktivitet, er de kalkholdige bergartene opprinnelig sedimentære. De består av gammel havbunn.

– Norge har vært på en veldig lang reise opp gjennom den geologiske historien. De opprinnelige sedimentære bergartene ble dannet i et grunt hav mens Norge fortsatt lå sør for Ekvator. I dette havet ble det avsatt leire og sand, og så ble det i løpet av lang, lang tid felt ut kalk som la seg på havbunnen.

– Når var dette?

– Dette skjedde for omtrent 450 millioner år siden. Så har platebevegelser ført til at dette havet lukket seg, forteller Storruste.

– Man snakker ofte om at disse bergartene er rester av et annet kontinent, legger hun til.

En gave fra jordens indre

Norge består i dag av restene, eller røttene, av den eldgamle kaledonske fjellkjeden, dannet som et resultat av to kontinentalplater som støtte sammen.

– Når to kontinenter presses sammen blir trykket så stort at kalkstein blir omdannet til marmor og leire til glimmerskifer, forklarer Storruste.

Dessuten – når to kontinenter presses mot hverandre vil den ene kontinentalplaten presses ned under den andre, ned i jordens rødglødende indre. Der nede smeltes berget om til flytende stein, som så trenger seg gjennom marmor og skifer på veg opp til overflaten igjen. Under bakken størkner den flytende steinen til granitt. Takket være millioner av år med erosjon har granitten kommet til overflaten. Det er restene av dette vi i dag kan se som Torghatten, Vegafjellene og de grå tindene i Vevelstad.

– Du kan si at dette strandflatelandskapet vi har i Norge er ganske unikt i verdenssammenheng. Og her på Helgeland har vi kanskje det området hvor strandflatelandskapet er på sitt bredeste. Dette landskapet var også en medvirkende grunn til at Trollfjell geopark fikk UNESCO-status i 2019, sier Storruste.