Den økte interessen for bygging av landbaserte oppdrettsanlegg gjør at myndighetene nå vil se nærmere på tildelingssystemet for akvakulturtillatelser.

I dag skiller regelverket tydelig mellom anlegg på land og i sjø, og det er store forskjeller i rammebetingelser for de to tillatelsestypene. Tillatelser til vanlige sjøanlegg gis i tildelingsrunder med vederlag opp mot 170 millioner kroner. Tillatelser til landanlegg, slik Helgeland Miljøfisk nå planlegger på Toft, tildeles derimot løpende, uten vederlag til staten og uten begrensning i verken antall eller biomasse.

Nok å åpne feil ventil

Samtidig ser man at også landbaserte anlegg kan påvirke havmiljøet og villaksen. Rømming og lakselus anses i dag som den største trusselen mot villaksbestanden.

– Rømming kan skje i landanlegg. Det er nok å åpne feil ventil. Sannsynligheten er mindre enn i sjø, spesielt for anlegg som er bygd etter den nye forskriften som kom i 2018. Men det har forekommet uhell. Det er gjerne snakk om bruksfeil, for eksempel i forbindelse med lasting og lossing til brønnbåt. Tekniske feil og feildimensjonering av anlegg kan også føre til rømming sier seniorrådgiver i Fiskeridirektoratet Henrik Rye Jakobsen.

Påvirkning av lakselus på villfisk skal det derimot være svært liten risiko for ved landbaserte anlegg.

– Landbaserte anlegg har krav om rensing av inntaksvann, og dersom det benyttes sjøvann tas det gjerne fra dyp under lusebeltet. Dermed er risikoen svært liten for at lus kan komme inn. Erfaringer fra semi-lukkede sjøanlegg med gjennomstrømning uten rensing av vann inn, viser at det kan komme lus inn men det viser seg at den forsvinner ut av anlegget igjen før den rekker å feste seg, og det er veldig lite egensmitte inne i anlegget. Derimot vil landbaserte anlegg som ikke er RAS-anlegg, det vil si som ikke har full resirkulering av vannet, ha utslipp av næringssalter til sjø som kan påvirke havmiljøet, sier Jakobsen.

Slipper pumping

Det bygges i dag to typer landbaserte anlegg: RAS (recirculating aquaculture system) og såkalte gjennomstrømningsanlegg. I et resirkuleringsanlegg renses vannet og brukes deretter på nytt, mens man i gjennomstrømningsanlegg baserer seg på at det totale vannbehovet som kreves i fiskekarene må hentes fra en vannkilde og slippes ut igjen, noe som innebærer et stort vannforbruk.

Et av de første anleggene som fikk tillatelse til produksjon «på land» i Norge var Andfjord laks i Vesterålen. Dette er et gjennomstrømmingsanlegg som er bygd like ved sjøen og senket ned i grunnen slik at lakse-bassengene i praksis er på havnivå. Slik sparer de strøm og investeringskostnadene blir lavere.

– Å løfte vann er svært tungt, og dermed svært energikrevende. Det er mye enklere å flytte vannet. På den måten sparer vi mye energi. Anlegget vårt er senket ned I grunnen, slik at bassenget er på samme nivå som sjøen like ved. På denne måten trenger vi ikke pumpe vann. Vi har faktisk ikke pumper for å gjøre det I det hele tatt – vi bruker strøm-propeller, sier selskapets utviklingsdirektør Ben Tommy Eriksen.

– At et anlegg ligger i vannflaten behøver ikke å bety at det bryter med forutsetningene, understreker fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap). Foto: Rune Kr. Ellingsen

Mangler barrierer

Andfjord Salmon er det siste året trukket fram som et eksempel på landanlegg som utfordrer skillet mellom sjø- og landanlegg. Anlegget som Helgeland Miljøfisk planlegger på Toft baserer seg på samme teknologi som Andfjord.

Fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) sier regjeringen er opptatt av at landbaserte anlegg ikke skal utgjøre en biologisk risiko i sjøen, og regjeringen har nå satt tildelingssystemet for produksjonstillatelser i landanlegg under lupen.

– Tillatelse til landbasert oppdrett tildeles løpende og vederlagsfritt. Vekst som følge av etablering av landbaserte oppdrettsanlegg følger derfor ikke vekst etter trafikklyssystemet. Samtidig ser vi at flere planlagte «landbaserte» konsepter er utformet slik at det er få eller ingen biosikkerhetsbarrierer mellom det «landbaserte» anlegget og sjøen omkring. Ergo vil smitte kunne utveksles mellom fisken i et slikt «landbasert» anlegg og fisken som står i sjø. Dette var ikke intensjonen da denne ordningen med løpende vederlagsfri tildeling av tillatelser til landbasert oppdrett ble iverksatt i 2016. Dette ønsker jeg nå å tydeliggjøre, slik at aktører som planlegger landbaserte konsepter konsentrerer seg om reelle landbaserte konsepter som faktisk er «på land», i tråd med ordningen. Jeg er også opptatt av at systemet oppleves rettferdig, og er greit å forholde seg til for både kommuner, fylkeskommuner og næringsaktører, sier Skjæran i en e-post til BA.

Samtidig presiserer han at det faktum at et landanlegg ligger på havnivå, slik Helgeland Miljøfisk vil gjøre, ikke nødvendigvis diskvalifiserer for å falle inn under kategorien «landbasert».

– At et anlegg ligger i vannflaten behøver ikke å bety at det bryter med forutsetningene. Det er ingen automatikk der. Det må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Departementet har fastsatt retningslinjer der det fremgår at tilknytningen til havet er et naturlig utgangspunkt ved vurderingen av om et anlegg er plassert på land eller i sjø, sier Skjæran.

– Vi mangler klare retningslinjer som er like for hele landet, sa næringsråd Linda Haukland i fjor. Foto: NFK

Mangler retningslinjer

Næringsråd i Nordland fylkeskommune, Linda Haukland (KrF) gikk i november i fjor ut med et nødrop til myndighetene om å lage tydeligere nasjonale føringer for tildeling av tillatelser til landbaserte anlegg.

– Det er fylkeskommunen som har myndighet til å gi slike tillatelser, men vi mangler klare retningslinjer som er like for hele landet. Derfor må dette løses på et nasjonalt nivå, sier Haukland.

Hun mener retningslinjene som omhandler hvorvidt et anlegg er landbasert eller ikke er for uklare og at de har vært praktisert ulikt fra selskap til selskap.

– Uavklarte forhold rundt dette med vurderinger av hvorvidt et anlegg anses som landbasert, medfører mye usikkerhet blant søkerne. Dette medfører at det i enkelte tilfeller utføres kostbare prosjekteringer, utføres konsekvensutredninger og tidkrevende planprosesser i forkant av saker som viser seg å ikke kunne vurderes som landbasert akvakultur, sier Haukland.

Sentralt i dette er vurderingen av tilknytning til sjøen, og de klassiske typetilfellene for landbaserte anlegg,

– Jeg antar at bakgrunnen for dette kravet er at man vil unngå at man begynner å sprenge bort holmer og skjær langs kysten for å anlegge slike anlegg i tidevannssonen. Men da har vi ikke lenger et teknologinøytralt regelverk. Når anleggene må legges over tidevannssonen må man bruke mer energi på å pumpe inn vann, og CO₂-utslippene blir større, sier Haukland.

«Verdens strengeste miljøkrav»

Hun viser til at Hurdalsplattformen (Ap og Sp's regjeringsplattform) sier at havbrukspolitikken skal være teknologinøytral.

– Men slik reglene er nå virker regelverket drivende mot teknologiske løsninger som er mindre miljøvennlige, sier Haukland.

Fiskeriministeren sier til dette at Norge skal ha «verdens strengeste miljøkrav» i sin oppdrettsforvaltning.

– Vi er opptatt av innovasjon i næringen, og det er spennende med landbaserte anlegg. Men vi er opptatt av at politikken skal være nøytral og vi stiller ikke krav til om man skal følge den ene eller den andre modellen. Det er som klart er at vi skal ha verdens strengeste miljøkrav, og vi skal ha et regelverk som er rettferdig og som er greit å forholde seg til, sier Skjæran til BA.