Lørdagens fakkeltog i Sandnessjøen viser hvor viktig sykehussaken er for lokalmiljøene på Helgeland. Når «hele» Sandnessjøen møter opp til fakkeltog og går forbi sykehuset hvor de har bekjente og slektninger som arbeider og som får behandling, så er det ikke rart saken berører. Så mye engasjerer den at prosten banner og Alstahaugs ordfører erklærer at et sykehus på Rana aldri vil bli et sykehus for hele Helgeland.
At man tar kampen i Sandnessjøen er helt naturlig. Byen har lange sykehustradisjoner. Sykehuset er en stor arbeidsgiver, dersom det forsvinner må man også regne med at det vil merkes på næringslivet og befolkningsutviklingen. Sandnessjøen er også nærsykehuset for mesteparten av Sør-Helgelands befolkning – vår korteste vei til livsnødvendig helsehjelp og sykehustjenester. Derfor kjemper mange for Sandnessjøen. Avstand og reisetid er avgjørende når det gjelder helsetjenester, på den bakgrunn er det mye som taler for å bygge videre på Sandnessjøen, selv om transport dit fra Sør-Helgeland også krever en sjøreise.
Vi er inne i en høringsprosess hvor vi må finne ut av flere saksområder. Hva blir egentlig innholdet i et distriktsmedisinsk senter i Brønnøysund? I hvor stor grad blir det et «mini-sykehus»? Hvordan påvirkes planene for dette dersom Sør-Helgeland «går sørover»? Og hvor realistisk er egentlig det, er Namsos og Levanger realistiske alternativer? Vevelstad har allerede signalisert at det ikke er det for dem. Det er sendt ut signaler fra flere kommuner på Sør-Helgeland, men det avgjørende blir hva de kommer fram til fellesskap i regionrådet. Som det er påpekt så trengs det sannsynligvis enighet om ett alternativ sør for Korgfjellet dersom et slikt alternativ skal vinne fram.
Foreløpig går debatten. Høringsrunden er viktig for å få fram alternativene til den lange reisetiden til et sykehus på Mo i Rana. Det er viktig å legge fram gode alternativer og stå samlet dersom løsningen skal bli en annen.