Når dette skrives er det fortsatt uklart hvordan forrige ukes politiske drama ender. Sylvi Listhaug sitter usikkert som justisminister. Det er opp til Kristelig Folkeparti om de skal felle provokatøren med korssmykket.
For en provokatør er hun. Å lenke Arbeiderpartiet til terrorister fordi de vil la det være opp til domstolene å ta passet fra fremmedkrigere er å strekke virkeligheten svært langt. Ap og flere andre partier var enige i at de kan fratas statsborgerskapet, men mente at en så drastisk inngripen krevde en behandling som er vår rettsstat verdig. Listhaugs terroristutspill bidro ikke til en mer opplyst debatt, for å si det forsiktig. Enda verre var timingen: På dagen hvor filmen om terroristangrepet på Utøya fikk premiere.
Utspillet var ikke en minister verdig. En minister bør holde et visst nivå i sin argumentasjon og ikke nøre opp under hat. Alle partier er mot terror.
Listhaugs utspill satte også statsminister Solberg i forlegenhet. Det hører også med til historien at fremmedkriger-vedtaket lå under Kunnskapsdepartementet, som har ansvaret for integreringsspørsmål. Dermed rotet Listhaug seg også inn borti ministerkollega Jan Tore Sanners bord.
Listhaug gikk denne gang for langt, og det måtte hun betale for. Torsdag ble hun ydmyket i Stortinget. Som et barn prøvde hun å vri seg unna å gi en skikkelig unnskyldning til de som overlevde 22. juli-angrepet og deres pårørende, og som et barn ble hun billedlig talt tatt i ørene til hun hadde gjort det helt klart hva hun og regjeringen mener. Listhaug gjorde hele forestillingen verre for seg selv, men i siste «forsøk» var det ikke tvil om hva hun sa.
Derfor er det rart at opposisjonen fortsatt truer med å felle regjeringen. Riktignok har Listhaug etter diverse utspill lagt seg ut med mange partier, men når hun har unnskyldt facebookinnlegget, så bør dette aksepteres. Unnskyldninger er et tegn på modenhet. Det er også voksent å akseptere en unnskyldning og gå videre.
At en usmakelig og dårlig timet facebookpost nå kan gi oss en ny regjering står ikke i forhold til «forbrytelsen». Listhaug har lagt seg flat, og selv om det var en pinlig forestilling, så bør man nå gå videre. Arbeiderpartiet er naturlig nok svært følsomme når det gjelder 22. juli, hvor så mange unge ble drept. Det er forståelig at de verner om deres minne og reagerer på et innlegg som kan gi næring til Ap-hatet.
Like fullt er det ikke lenge siden Ap kom seg ut av meetoo-myra, og da forventet man at de skulle bli opptatt av politikkens innhold igjen. Det er det velgerne forventer av dem, ikke heksejakt på provokatøren Listhaug.