Diskusjonen om hva som er norsk kultur har holdt liv i debattspaltene i sommer, med mange ulike innfallsvinkler. Det tilspisset seg fredag, da innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) utfordret hovedtaler Tahir ul Qadri på en anti-ekstremisme-seminar i Sarpsborg.

Hun gikk på talerstolen og spurte den pakistanske, Canada-bosatte islam-teologen om han var for steining som straffemetode og at islamske lover skal stå over vestlige. Listhaug sa dette etter å ha innledet med at enkelte har andre holdninger når de snakker til «sine egne» enn når de snakker i Vesten.

Listhaug er i sin rett til å brukesin stemme når hun inviteres til en talerstol. Det er viktig at vi utfordrer holdninger som vi synes er problematiske. Samtidig kan det være bra for dialogen å møte sine diskusjonspartnere med et åpent sinn. Utgangspunktet for Qadris besøk var hans fordømmelse av ekstremisme. Der hadde Listhaug også en mulighet til å bygge bro, å være enig.

Bakgrunnen for dette er debatten Listhaug har startet om det hun kaller norske og kristne verdier, og som hun sier Norge bygger på. Det er riktig at norsk kultur hviler på tusen år med kristendom, men gjennom disse årene har den norske kulturen også blitt utfordret, og endret, av opplysningstid, arbeiderkamp, kvinnefrigjøring og generell sekularisering.

I sum gjør dette at landskapet ikke er så enkelt som Listhaug skal ha det til. Undersøkelser viser at en del innvandrere har holdninger til kvinner og homofile som er på kollisjonskurs med det de fleste nordmenn i dag har, men som er helt i tråd med det som ble ansett som kristne og norske verdier for 50 eller 100 år siden. I dagens Norge er det også fullt mulig å ha naboer fra Afrika, eller andre verdensdeler, som er langt mer kristne (en størrelse som naturligvis ikke kan måles) enn det den jevne nordmann er.

Debatten om kultur og verdier er viktig, men den bør føres på en måte som ikke splitter. Dersom alt som er godt skal påføres et dobbelklistremerke med «norsk» og «kristen», så skaper det en mal for norskhet som kan virke ekskluderende. Vi kan godt være riv, ruskende uenige om hva som er norske verdier, men la oss være rause når vi definerer hvem som er «norske». Da er vi inkluderende, og det er en god egenskap for å fungere sammen i et samfunn hvor vi etter hvert har svært ulik bakgrunn.

At norske lover skal gjelde i Norge, er det ingen tvil om. Meninger og verdier er vanskeligere å vedta, men det er sunt å diskutere dem.