Grunnlagstallene må bli reelle

Per-Anton Nesjan  Foto: Hildegunn Nielsen Hanssen

Debatt

Stortingsrepresentant Margunn Ebbesen (H) velger å skyve faglagenes og statens godkjenning av grunnlagstallene for beregning av inntektene i jordbruket foran seg, istedenfor å gå inn på løsning av problemet. Det nytter lite å vise forståelse for jordbrukets krav hvis man ikke vil ha endringer, men tvert imot vil ha alt som før.

Problemet er at det er en ulik kamp i den norske modellen, eller forhandlingsinstituttet, som både Ebbesen og landbruksminister Olaug Bollestad synes er bra og ikke vil miste. Sannheten er nemlig at det må være konsensus om grunnlagsmaterialet. Det betyr at hvis faglagene ikke godtar beregningene, så kan ikke jordbruket fremme krav og gå i forhandlinger. Dette betyr at staten sitter med bukta og begge endene.

Det samme gjelder at faglagene må komme fram til et felles krav for å være forhandlingsdyktige. Det gjør at faglagenes ulikhet i krav ikke kommer fram før forhandlingene er over. Helt fram til i år har Norges Bondelag heller ikke lagt fram sitt primærkrav etter forhandlingene. Faglagene settes i en tvangssituasjon, og det er grunnen til at de aldri har benyttet muligheten til å nekte å godta grunnlagstallene. Det er også grunnen til at begge parter legger inn en effektivitetsgevinst, som betyr at 1.250 årsverk skal ut av oppgjøret i avtaleåret 2022. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har påpekt dette mange ganger, uten å få gehør for det.

Det er her Bondeopprøret treffer blink når Svein Martin Håland i stortingets høring påpeker at det er en systemfeil. Systemet er nesten 30 år gammelt. Det i seg selv burde tale for en revisjon. Tallene viser en enorm forskjell på inntektsnivået mellom gruppene som skal sammenlignes og jamstilles, og disse forskjellene vil øke med mer reelle tall.

Så gjør også Ebbesen, i likhet med Bollestad, et poeng av at jordbruket går glipp av flere hundre millioner når det velger å bryte forhandlingene. Det er riktig. Det er jordbrukets «offer». Og det er dette jordbruket må fortsette med til målene er nådd. Jordbruket må slutte å se på forskjellen mellom statens tilbud og oppnådd avtale, som en «forhandlingsgevinst». I stedet må forhandlingstapet komme i fokus. Det er jo årsaken til Bondeopprøret. Faglagene må kreve etter behov, og ikke etter hva de tror det er mulig å få gjennomslag for politisk. Behovet er jamstilling med andre grupper. Det er her Norges Bondelag har gått seg helt vill, med sitt hemmelighold og uformelle samtaler, fram til den situasjonen jordbruket er kommet i idag.

Det er skapt en ny situasjon i år. Bondeopprøret har stilt noen klare krav: Et reelt tallgrunnlag, vedtak om tetting av inntektsgapet, altså jamstilling av inntekt med andre grupper, forhandling om inntektsnivå, ikke inntektsutvikling, og tidsfrist for når tettingen skal være fullført. Bondeopprøret har store deler av jordbruket og folket med seg.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er enig i disse kravene, og har konkretisert det ved å kreve at jamstillinga skal oppfylles i løpet av kommende stortingsperiode. Det er tre partier som har tonet flagg for opprørernes krav, Rødt, MDG og SV. Regjeringspartiene med støtteparti FrP vil videreføre dagens kurs, mens Ap og Sp ikke er tydelig på endring av kurs.

Bondeopprøret krever stopp i investeringene hvis ikke lønnsomheten øker. Dette synet støtter NBS. NBS sitt krav om investeringsmidler for å oppfylle stortingets løsdriftskrav forutsetter nok lønnsomhet i drifta til å kunne betjene gjelden etter investeringen.

Systemet må endres på flere områder. Importvernet må styrkes. Nye frihandelsavtaler og økning av importen fra EU gjennom EØS-avtalen utfordrer importvernet. Et styrket importvern vil gi grunnlag for å øke prisene i jordbruket slik at de dekker mer enn kostnadsøkningen til bonden. Effektiviseringsgevinsten i jordbruket må jordbruket beholde, og forutsetningen om en årlig avgang fra næringa må stoppes.

Det må også settes inn klare tiltak for å jamne ut inntektene innad i næringa. Alle trenger et inntektsløft, men noen trenger mer enn andre. Økt lønnsomhet vil løse de fleste problemene, eller gi grunnlag for å løse dem. Og ikke minst må produksjonen reguleres, sånn at vi unngår overproduksjon som resultat av økt lønnsomhet.

Per-Anton Nesjan

Fylkesleder i Nordland Bonde- og Småbrukarlag