Vega – Verdensarven er truet

Her er Nina Levin (t.v.) og Toril Jenssen på tur i Vegatrappa i fjor sommer.  Foto: Privat

Det er bekymringsfullt dersom man ikke har andre verdiprioriteringer enn en begrenset og kortsiktig økonomisk inntjening og noen få arbeidsplasser, i et tradisjonsrikt kulturlandskap

Debatt

Hva ønsker vi å formidle til barnebarna våre? Det finnes levende bevis på at verdier er tatt vare på gjennom historiens gang, og at lokal kultur er blitt verdsatt. Vi voksne kan etterlate oss noe som viser forholdet mellom natur og kultur, og opprettholdelse av identitet gjennom lokal forankring i næringsutøvelse. Vi har arv som både har lokal og universell interesse.

Vegaøyene på Helgelandskysten rommer en verdensarv som er tatt vare på og videreført i generasjoner. Et unikt samspill mellom menneske, ærfugl og landskap, som har eksistert i ca 1.500 år med innsanking av dun fra ærfugl, som vikingene også solgte på kontinentet. Et Verdensarvsenter er bygd og åpnet i 2018 i lokalsamfunnet, og et museum finnes (siden 1999) som i detalj viser hvordan hovedinnholdet i en spesiell næringstilpasning er blitt utført.

Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv ble dannet i 2005 av Vega kommune. Stiftelsen har som formål å bidra til at områdets verdier blir tatt vare på og har ansvar for å rapportere til UNESCO om forvaltning, formidling, forskning og lokalt arbeid med å ta vare på og utvikle verdensarvområdet.

Som turister på Helgelandskysten og Vega i fjor sommer fikk vi oppleve det unike kulturlandskapet og vi fikk samtidig en forståelse for den universelle betydningen som verdensarven har. Vi ble imponert. I E-museet fikk vi omvisning av museumsbestyrer Inga Elisabeth Næss og fikk lære om det spesielle kvinnearbeidet som oppsto her, når den multisyslende fiskerbondefamilien oppdaget at de kunne bruke ærfuglenes dun i sin næringstilpasning til naturens ressurser. Ærfuglene kom tilbake år etter år til de samme øyene for å legge egg, og folk begynte å tilrettelegge for ærfuglene, både for å nyttiggjøre seg eggene i matproduksjon og for å ta vare på duna de la igjen i reirene. Folk sanket inn eggene, gjorde reiret rent og sørget for at fuglene  fikk ly for vær og vind i små hytter og hus, noe som fikk ærfuglene til å vende tilbake til de samme reirplassene fra år til år. I verdenssammenheng er dette enestående.

Det er nå bevart noen få dunvær på Vegaøyene som turister kan oppleve for å få innblikk i denne gamle tradisjonen med stell av ærfuglhus, innsanking og rensing av dun, og produksjon av dyner og puter.  Mye gjøres på Vega for å fremheve og informere om den gamle tradisjonen. Arrangerte turer til dunvær blir gjort av lokale innbyggere med egen båt.

Fortsatt driver folk i dunværene på Helgeland med det tidkrevende arbeidet å håndrense duna og lokalbefolkningen gjør fremdeles en innsats for å vedlikeholde verdensarven. Edderdunsdyner har vært - og er - en eksklusiv handelsvare.

Dette unike samspillet mellom mennesket og natur gjennom 1.500 år står nå i fare for å bli skadelidende på grunn av at verdens største oppdrettsselskap Mowi har fått tillatelse fra Klima- og miljødepartement til fiskeoppdrett i området. Bjørn. K. Kaltenborn belyser i sitt innlegg i Klassekampen 18.05 «Ingen respekt for verdensarv» at det  mangler konsekvensutredning for en slik etablering. Mest sannsynlig vil et lakseoppdrett ha negativ innvirkning på ærfugltradisjonen. Dette er skremmende og opprørende. Vi har en miljøpolitisk myndighet som altså gir grønt lys for oppstart av fiskeoppdrettsanlegg uten å vurdere hvilke konsekvenser det vil ha for verdensarven i området.

Å opprette arbeidsplasser er et hovedmotiv fra myndigheters side og fra deler av befolkningen. Et enstemmig formannsskap med arbeiderpartiflertall har vedtatt etableringa av Mowi fiskeoppdrettsanlegg i verdensarvområdet. Å sikre arbeidsplasser er viktig, men skal det gjøres for enhver pris? Det hevdes at anlegget vil gi bare ca 5-7 arbeidsplasser.

Mowi het tidligere Marine Harvest. De har drevet et mye omdiskutert fiskeoppdrettsanlegg i Kvænangen i Troms. Erfaringen derfra er at hovedinntekten går ikke til Kvænangen kommune, men til moderselskapet i Bergen. Hovedaksjonær i Mowi er multimilliardæren John Fredriksen, som plasserer sin formue i et skatteparadis på Kypros. . Dagens praksis i Kvænangen er at laksen i mærene blir renset for lus, gjennom «mekanisk rensing» som består av at hver fisk blir brutalt børstet og spylt med varmt vann. Kan dette være i overensstemmelse med dyrevernloven? Her er det ikke mye fint samspill mellom natur og mennesker, som på Vegaøyene. Selskapet omtales av Ivar Bjørklund (avisa Nordlys 18. mai 2020), som har forsket på Mowis aktiviteter i Kvænangen i mange år. Hvordan vil etablering av lakseoppdrett og deres praksis virke inn på den unike verdensarven på Helgelandskysten? Hva vil konsekvensene være for lokalmiljøet og ærfugltradisjonen ved å etablere denne typen arbeidsplasser? Det er få og svake krefter som yter motstand mot verdens største fiskeoppdrettsselskap.

Men på Vega er det fortsatt mulig å sitte i rorbuvinduet tidlig en morgen og se ei ea komme vaggende med sine små unger på rekke og rad etter seg, se at de nøler med å gå ned i sjøvannet der fisketuristenes båter lager støy og bølger som det lukter og smaker bensin av.

Det er bekymringsfullt dersom man ikke har andre verdiprioriteringer enn en begrenset og kortsiktig økonomisk inntjening og noen få arbeidsplasser, i et tradisjonsrikt kulturlandskap. Barn hører i dag mye om klima og miljø-ødeleggelser, for eksempel at dyrearter forsvinner. Ærfuglene er truet fra flere hold, nå også fra norske myndigheter. Hvem har ansvar for arven som barnebarna kan få oppleve og lære av? Skal dette ofres for en kortsiktig plan om økonomisk gevinst?  Skal en sårbar verdensarv få lov til å bli ødelagt?

Når verdensarv ikke beskyttes, er det en trussel mot våre etterkommeres mulighet til å glede seg over tidligere tiders verdiskaping og betydningen av varsomt samspill mellom natur, kultur og dyreliv.

Toril Jenssen, Tromsø

Nina Levin, Ski

Medlemmer av Besteforeldrenes Klimaaksjon