Øveråsveien – Velfjords Via Dolorosa?

Jeg frykter at denne himmelstigen med svikefulle trinn ikke nødvendigvis fører til grønne enger på Øverås, men en vakker dag ender i et helvete om veien glir ut

Elin Sveli 

Debatt

Fra bibelhistorien kjenner vi til begrepet, i oversettelse «smertens vei». I motsetning til dette fører den ovenfor nevnte kommunale traseen til et åpent og vennlig landskap med vid utsikt over Sausvatnet.

I tillegg til flere fritidsboliger finnes 3–4 bebodde bruksnummer der oppe, tilfeldigvis også en familie på syv med et melkebruk i full drift. Øveråsveien skal bære blant annet lass med fôr, melk, gjødsel, dyr, voksne til jobb og ikke minst unger til skole og barnehage. Med andre ord, mye tungtransport og dyrebar last. Av egen erfaring vet jeg at slike sideveier kan framstå både smale og hullete, dekorert med nostalgisk oppstikkende kavler og dype furer etter oversvømmelser. Men man kommer da som regel fram helskinnet, tross skrint med møteplasser.

Jeg kjenner ikke nøye til alle småveiene i distriktet, men har til og med møtt mannfolk som frykter Øveråsveien, tilsynelatende anlagt som kortest mulig avstand mellom to punkter.

Grunnen består mye av skifer som lett forvitrer. Langs fylkesveien ovenfor garden Skaret tett ved Øveråsavkjørselen har omfattende sikringsarbeider blitt utført etter gjentatte ras i årenes løp.

Øveråsveien er svært bratt fra hovedveien opp mot flatere terreng og er delvis forsynt med autovern. Dette vernet består av en lav og nokså oppsprukken betongmur som luter mer og mer utover, år for år.

Jeg forsøkte nylig å kikke på elendigheten fra yttersida. Som en avdanket kopi av dama til Tarzan prøvde jeg å krøke meg fast mens tørrkvister brakk og laus stein leet seg under fotsålene. Synsinntrykket manet ikke til ro – et krater med utrast stein inntil veiskulderen.

Jeg frykter at denne himmelstigen med svikefulle trinn ikke nødvendigvis fører til grønne enger på Øverås, men en vakker dag ender i et helvete om veien glir ut. Den må etterses tvert av rette vedkommende. Man behøver ikke engang være «kravfull og storkjeftet velfjording» for å forundre seg over tilstanden.

Muligens kan jeg benevnes som en bakstreversk natur-romantiker med tette slektsbånd til Øverås og dermed være noe subjektiv i min omtale av problemet. Like fullt håper jeg på overlevelse for primærnæringen og bevaring av bosetting i utkantene. Derfor er veiene dit folk i god tro slo seg ned ikke noe som skal neglisjeres og privatiseres, men tas på alvor. Det heter da også at de (vi) eldre må få bo heime lengst mulig.

Det skal bli interessant å finlese partiprogrammene før høstens lokalvalg.

Elin Sveli

Bekymret bestemor