Verdien av sårbarhet og svakhet

Den kanadiske teologen og filosofen Jean Vanier (1928-2019) grunnla «Arken» (L’Arche), en internasjonal felleskirkelig organisasjon som etablerer fellesskap der mennesker med og funksjonshemminger lever sammen på kristelig vis. Det er ifølge Wikipedia blitt til over 1.600 grupper i 81 land, der mennesker med funksjonshemminger og deres familier og venner møtes regelmessig til samvær, bønn og fest. 

Even Borch skriver om Jean Vanier, som gikk bort 7. mai.  Foto: Jøran Horn

Debatt

Den kanadisk-franske teologen og filosofen Jean Vanier døde 7.mai. Han startet i 1964 fellesskapet "L`Arche", arken, i en liten landsby utafor Paris hvor han og etterhvert flere andre levde sammen med utviklingshemmde som normalsamfunnet ikke hadde noen plass for. Grunnfilosofien hans var at mennesker med funksjonshemming ikke først og fremst trengte pleie og omsorg, men å være inkludert i et fellesskap der de fikk bidra på linje med alle andre. Deres sårbarhet og skader skulle ikke kamufleres, men tvert imot gjøre det akseptabelt for alle å leve med de sår som livet gir.

I 1995 fikk jeg lov å møte Vanier da jeg bodde et par uker i "L`Arche". Med min noe haltende skolefransk var det svært lærerikt å bo og arbeide sammen med utviklingshemmede som heller ikke behersket språket perfekt, men stort sett bedre enn meg. Jeg opplevde mange morsomme, og noen ganske fortvilte situasjoner. Men følelsen av å være inkludert og akseptert, den var der hele tiden. Forventningen om å være flink var fraværende. Og forskjellene mellom hjelperne og "brukerne" forsvant veldig fort.

En rapport fra FN som nettopp ble offentliggjort, viser at Norge er god på pleie og omsorg for mennesker med funksjonsnedsettelse, men dårlig på rettigheter. Det vi si arbeid og deltakelse i samfunnet. Det samsvarer med mine erfaringer. Og jeg tenker at det henger sammen med noe av det som Jean Vanier var så opptatt av. Funksjonshemmede er ikke først og fremst objekt for normalsamfunnets bistand . Det er ikke slik at de sterke skal hjelpe de svake. Det vil nesten alltid føre til at de som mottar hjelp blir usynliggjort og mister sin stemme. For Vanier var det fundamentalt at alle mennesker er både sterke og svake. Alle har sine sår og skader. Når vi er redde for vår egen svakhet, så blir vi ekstra redde for dem som ikke er i stand til å skjule sine mangler.

Vanier nådde mange gjennom sine bøker og sin store kontaktflate. Jeg tenker at hans tanker i dag er viktigere enn noen gang. I 2019 er det å vise styrke gjennom å skjule sine svakere sider, blitt et mål både for nasjoner og enkeltmennesker. Både unge og gamle sliter seg ut med å prestere og vise en sterk og flott fasade. Vi glemmer så lett at de vi opplever som annerledes, egentlig er akkurat som oss, bare i en litt annen fasong. Derfor er det så viktig at mennesker som avviker fra gjennomsnittet er godt synlige i samfunnet. Det blir de når de får delta i et arbeidsfellesskap, og når de kan være sammen med andre på fritida. Her har Norge noe å jobbe mot, både nasjonalt og i kommunene. Jeg er veldig spent når de politiske partiene presenterer sine program i forkant av kommunevalget til høsten. Hvilken plass vil de funksjonshemmedes situasjon få. Jeg håper at noen kanskje kan la seg inspirere av det menneskesynet som Jean Vanier viet livet sitt til.

Even Borch