Når gode råd er livsviktige

Åpent brev til administrerende direktør og styreleder ved Helgelandssykehuset.

Bjørnar Olaisen. 

Debatt

En ekstern ressursgruppe har nylig gitt en tilsynelatende énstemmig anbefaling om at Helgelandssykehuset skal legge ned sine to lokalsykehus i Mosjøen og Sandnessjøen og bygge et nytt og større sykehus i Mo i Rana.

Denne anbefalingen har – slik jeg tolker reaksjonene – vakt bestyrtelse og forferdelse i store deler av befolkningen. Det er det lett å skjønne. Det er atskillig vanskeligere å skjønne at noen får seg til å fremme et slikt forslag.

Ved å flytte lokalsykehusfunksjonen for befolkningen sør for Korgfjellet 70-75 km lenger mot nord, vil praktisk talt alle som bor der – nesten 60% av helgelendingene – miste den muligheten de i dag har til å nå nærmeste sykehus i løpet av den spesielt viktige første tiden etter at livstruende akutt skade eller sykdom har inntrådt. De første 60-90 minuttene representerer det «vinduet» sykehuset har til å redde liv når liv står på spill. For de mange helgelendingene som må stole på luftambulansen når minuttene teller, vil man på grunn av isingsforhold om vinteren svært ofte ikke kunne nå sykehuset på Mo i det hele tatt.

Jeg mener at forslaget fra ressursgruppa står i grell kontrast til det Helse- og omsorgsministeren skrev til en bekymret nordlending i 2015: «Du spør om målet mitt er å spare penger (…). Det er det ikke. Målet mitt er å spare liv. Målet mitt er at ingen skal mangle på fremtidens familiebilder fordi de ikke fikk hjelpen de trengte da det hastet som mest». I samme brev sier han: «Lokalsykehusene er svært viktige som trygge havner i lokalsamfunnene våre. Det skal de fortsatt være i fremtiden. Vi skal styrke beredskapen i distriktene, ikke svekke den» - og videre om målet: «Å desentralisere det vi kan og sentralisere det vi må».

Den eksterne ressursgruppa – og Helgelandssykehuset for så vidt også – synes i svært liten grad å  skjele til hvordan Helse Nord har organisert sin lokalsykehusvirksomhet ellers. Hadde de gjort det, ville de sett at verken Nordlandssykehuset eller UNN har lagt ned noen av sine sykehus. Snarere tvert imot har Nordlandssykehuset bygd nytt i Stokmarknes og beholdt Gravdal, mens UNN bygger nytt i Narvik og beholder Harstad. Begge disse befolkningsområdene (Lofoten/Vesterålen, og Sør-Troms/Ofoten) har mange paralleller til Helgeland, bortsett fra at det bor litt flere mennesker på Helgeland. Kanskje har Nordlandssykehuset og UNN vært i stand til også å ta inn over seg de mange samfunnsmessige konsekvensene som nedleggelse av sykehus vil ha?  Men ressursgruppa anbefaler altså at det på Helgeland skal legges ned to av tre lokalsykehus – med tilhørende dramatiske konsekvenser for folk og virksomhet i og rundt småbyene våre.

Min innstendige bønn til Helgelandssykehuset er: Ikke følg rådet fra ressursgruppa. Det vil være destruktivt for størstedelen av befolkningen på Helgeland. Den visjonen som kan synes å ligge bak – Mo i Rana som et urbant sentrum for hele Helgeland – deles knapt av noen, og ett stort akuttsykehus på Mo for en befolkning på knappe 60 tusen, vil aldri kunne nå opp til de forventningene som ressursgruppa legger som en forutsetning.

Jeg sender også en høringsuttalelse til Helgelandssykehuset 2025, der jeg foretar en bredere kritisk evaluering/kvalitetskontroll av den foreløpige rapporten fra ressursgruppa.

Lovund, 3. januar 2019

Bjørnar Olaisen                                                                                       

Professor emeritus, dr. med.