I Brønnøysunds Avis 3. august refererer journalist Einar Lohne Bjøru brevet fra Fiskeridirektoratet til Vega kommune. Brevet er et svar på en henvendelse fra Vega kommune, som søker direktoratet om å opplyse relevante kunnskaper knyttet til oppdrettsvirksomhet. Vega kommune vil ha oppdrett i verdensarven, og ønsker derfor en uttalelse fra direktoratet, som er akvakulturmyndighet.

Ny historisk vri

Det er med vantro jeg leser argumentene fra direktoratet. De forklarer at fiskerieksport er Norges eldste eksportnæring, og drar linjen til eksporten av tørrfisk, som kan spores tilbake til 1000-tallet. Det er jo noe «alle» vet, men hva har det med oppdrett å gjøre?

Direktoratet skriver videre at er grunnlaget for akvakultur er identisk med grunnlaget for fiskerbonden for over 1000 år siden som er fiskeeksporten.

Fiskeeksport er både Norges eldste (villfisk) og Norges yngste eksportnæring (akvakultur).

Dette vet vi også, men igjen hva har det med forsøpling av verdensarven å gjøre?

Jeg vil også trekke frem direktoratets utsagn om at både fiskerbonden og akvakultur opptrer beregnende og tar kontroll på deler av naturen på sine geografiske steder. Tilsvarende prinsipp ligger til grunn for ærfugldriften, skriver direktoratet. De konkluderer med at akvakultur i dypeste forstand er en sammensmelting av bonden og fiskeren; bondens og fiskerens beregning og kontroll, praksis og teknikker, men dog ikke identisk med den gamle sammenhengen.

Du snakker om tåkeprat og omgåing av realitetene! Fiskerbonden de nevner tømte ikke giftstoffer i havet, stoffer som ødelegger oppvekstområder langs kysten.

Slutt for kystfiskeren

Brevets avslutning får virkelig adrenalinet til å koke i en gammel kropp: Direktoratet skriver at det er å frykte at flere av øyene på Helgeland ville vært fraflyttet uten akvakultur!

Den er virkelig drøy: Stort sett er alle øyene på Helgeland fraflyttet. Tidligere livskraftige samfunn er nå bebodd av pensjonister og feriefolk. Elendig og lite forutseende fiskeripolitikk har på det nærmeste «utryddet» kystfiskeren, og sammen med sentraliseringen er eksistensgrunnlaget for bosetting på øyene borte.

Jeg ringte forfatteren av brevet til Vega kommune, Håvard Bekkerud, og spurte om dette var et bestillingsverk fra kommunen når han så lettvint unnlot å fortelle hva oppdrettsanlegget ville påføre av skadevirkninger. Han ville ikke svare – det overlot han til regiondirektør Janne Andersen.

Tjenesteforsømmelse

På spørsmål til regiondirektør Andersen om dette var et bestillingsverk, svarte hun at de bare hadde redegjort for oppdrett. Jeg gjentok at jeg ikke var interessert i en tusenårs historie, og spurte om hun var klar over raseringen av oppvekstområder på kysten. Jeg fraba meg også svadaen fra direktoratet om at det var fiskerne som skulle ha rapportert om oppvekstområde. Dèt er direktoratets ansvar, og etter mitt syn er det en klar ansvarsfraskrivelse. Jeg spurte videre om også Fiskeridirektoratet hadde fått samme oppfordring som havforskningsinstituttet fikk av vår forrige fiskeriminister; at det «var på tide at instituttet begynte å spille på lag med oppdrettsnæringen.»

Jeg avsluttet samtalen med å si at de burde vært straffet for grov tjenesteforsømmelse og miljøforbrytelse, noe hun naturlig nok ikke kommenterte.

Jeg tok også kontakt med Vega kommune, men så snart de hørte hvem som ringte, var verken ordfører, varaordfører, rådmann eller teknisk sjef mulig å finne. Jeg har jo i tidligere leserinnlegg anmodet ordfører om å oppgi hvor mange arbeidsplasser oppdrettsanlegget på Omnøy/Kilvær-fjorden medførte. Han har ikke svart verken per leserinnlegg eller telefon. Min konklusjon blir derfor at det omtalte brevet fra Fiskeridirektoratet er et bestillingsverk fra storkapitalen.

Einar Ebbesen