I dagens avis leser jeg Merete Blomsterviks innlegg der rådmann Pål Trælvik referer til henne og kollegaen som Brønnøysunds Avis-damene, med påfølgende ubehagelig opptrinn og svar i avisen fra den samme rådmann. Han misliker at hun skriver i avisen og kaller henne en bråkmaker. At dette er uakseptabel adferd fra kommunens øverste administrative leder kan ikke bortforklares på noen som helst måte. Blomstervik gjør jobben sin. Det er i tillegg en bekreftelse på at den fryktkulturen hverken tillitsvalgte eller arbeidsgiver åpenbart kjenner til, lever i beste velgående. Fryktkultur er et begrep som kan defineres på mange måter, men når Merete Blomstervik blir utsatt for slike benevnelser i det offentlige rom, er det et klart utrykk for at kritiske røster ikke er velkomne. Det oppfordrer ikke til åpenhet, og det viser manglende evne til mottagelighet for det engasjementet også uenighet er et uttrykk for.

Jeg har siden jeg før påske skrev et avisinnlegg om inspirasjon og motivasjon i Brønnøy kommune, fulgt med på en rekke avisinnlegg med kritiske spørsmål fra ulike personer. Alle har vært saklige og alle har stilt helt betimelige spørsmål. Ingen har gitt uttrykk for å «snakke ned ansatte og arbeidsplasser», tvert imot. Allikevel har hvert eneste innlegg vært trykket parallelt med rådmannen og andres kommentarer som omtrent har nedsablet alle kritiske røster på en slik måte at de som for fremtiden skal tørre å skrive innlegg i avisen bør være utrustet med baller av stål. At man fritt kan si sin mening til rådmannen og andre ledere burde være en selvfølge, men når ytringsfriheten skaper så mange ubehageligheter for den som bruker den offentlig, at man mister motet, er det skapt en fryktkultur. Ubehageligheter som den Merete Blomstervik ble utsatt for. Ubehageligheter som Asle Bakken ble beskyldt for da en leder (som ingen visste hvem var før rådmannen selv brettet navn og stilling ut i avisen) følte seg tvunget til å gå fra jobben. Ubehageligheter som Merete Larsen ble utsatt for da hun fortalte sin historie. Og det er mange der ute som ikke tør å si sin mening offentlig. Det vet jeg fordi jeg etter forrige innlegg fikk svært mange tilbakemeldinger om akkurat det.

Meningen med kritiske spørsmål er i tillegg til å skape en åpen og konstruktiv debatt, også en mulighet til forbedring og utvikling, hvilket også anerkjennes i, og er kjennetegnet ved en åpen kultur. Det er uttrykk for engasjement i at alle ansatte og alle innbyggere skal ha det trygt og godt og at lov og avtaleverk skal overholdes i alle ledd til beste for alle. Det skal og må være rom for uenighet.

Når Merete Larsen beskriver sin opplevelse av hvordan hun opplevde håndteringen av en varslingssak i Brønnøysunds Avis 27.04, er det modig. Er hun også en bråkmaker, eller kunne man lære av hennes historie og kanskje beklage at en ansatt i Brønnøy kommune har vært igjennom en slik belastning? For Merete Larsen er ikke alene, og selv om det er mange flotte arbeidsplasser i kommunen, har arbeidsgiver et ansvar for å sørge for at alle har et helsefremmende arbeidsmiljø. Det er ikke et synspunkt, det er lovpålagt. Ansatte skal ivaretas, ikke nedkjempes når de er uenige eller kritiske.

Rådmannen kommer med en forklaring på hvorfor han har leid inn et privat firma i Larsens og andres sak. Det er ønskelig med eksterne saksbehandlere i slike saker. Dette bifalles også av tillitsvalgte, og kan i utgangspunktet virke som en fornuftig holdning med tanke på rettferdig og habil behandling. Jeg vil imidlertid tillate meg å opplyse både befolkning, politikere og tillitsvalgte at vi i Nordland har et arbeidslivssenter som aldeles gratis kommer ut til enhver kommune og arbeidsplass som trenger ekstern bistand. I en kommune som har så dårlig råd at de ligger blant landets høyeste på blant annet eiendomsskatt velger man altså allikevel å leie inn et privat firma for å behandle avvik og varslinger. Disse har hatt en rekke engasjement i kommunen etter at den første halve millionen var brukt, og som vel ingen kjenner den endelige prislappen på. Uten å legge det ut på anbud som forvaltningsloven krever når det leies inn tjenester over 500.000. Hvor nøytral er saksbehandlingen når de som utfører den betales av den arbeidsgiver det varsles mot? Ingen sager vel av den greina de sitter på, eller biter handa som forer deg. Og foret er de blitt, det viser alle oppdragene de har hatt i ettertid med all tydelighet. Det er ikke rådmannen som har betalt dette gildet, det er skattebetalerne. Hvor er kontrollutvalget i kommunen i dette? Og hvor er politikerne?

Det er strenge krav og rammer rundt bruken av fakta undersøkelse som metode. Er det noen som har satt seg inn i regelverket og hva det innebærer, og er dette fulgt? Ikke minst med tanke på at dette er metoder det advares kraftig mot, blant annet fordi alt er taushetsbelagt og ikke fører til tiltak og forbedringer. Fagforbundet er kritisk, men samtidig sier rådmannen at det godkjent ved hjelp av HTV som leder i AMU? Hva er sant? Og er sannhet i tråd med den nevnte utlysning av stilling som barnehageleder der rådmannen støtter seg på tillitsvalgte ved intern utlysning, mens de tillitsvalgte sier de har gått for ekstern utlysning? Og ikke minst, hvor viktig er sannheten egentlig for vår øverste administrative leder? Hvilken arbeidsgiverpolitikk ønsker han på vegne av kommunen?

Hvorfor er det så vanskelig for Brønnøy kommune å lyse ut stillinger eksternt? Det finnes ingen viktigere investering enn dyktige og kompetente ansatte. Det burde vært en selvfølge at man ønsket å tiltrekke seg den beste kompetansen man kunne få, og hvis den allerede finnes i kommunen, er ingenting bedre. De kan søke som alle andre, og er de best kvalifisert, får de jobben. Det er mulig jeg tar feil, men det kan se ut som om de samme menneskene flyttes rundt fra den ene lederstillingen til den andre, og at eksterne utlysninger som burde være hovedregelen heller er en sjeldenhet. Jeg håper virkelig at det ikke stemmer når det antydes at i nevnte barnehagesak har noen fått løfte om jobben før den utlyses. Det er alvorlig for Brønnøy kommunes omdømme som arbeidsgiver. Det er alvorlig for å kunne beholde og rekruttere etter lov og avtaleverk. Det er elendig arbeidsgiverpolitikk.

«Helt etter boka», sier rådmannen. Den boka kunne jeg tenkt meg å se, for den er ukjent for meg, og befinner seg ikke i min samling av lov og avtaleverk.

For min egen yrkesgruppe er det per i dag registrert nesten 600 ledige sykepleierstillinger bare i Nordland. 6000 på landsbasis som er en økning på 47 prosent på et år. Hvordan har Brønnøy kommune tenkt å rekruttere kritisk kompetanse for å sikre innbyggerne et forsvarlig helsetilbud fremover? Og hvor skal de hente nødvendig personell til et nytt DMS? Hvis Brønnøy kommune skal utvikle seg og vokse, er det å kunne tilby attraktive arbeidsplasser og tiltrekke seg høy kompetanse essensielt. Den arbeidsgiverpolitikken som legges for dagen er neppe egnet til nyrekruttering. Nå må politikerne komme på banen og sørge for en arbeidsgiverpolitikk som ivaretar de dyktige ansatte kommunen har, få Brønnøy kommune til å fremstå som en attraktiv kommune å søke jobb i, og ikke minst : Begynne å stille spørsmål.

Jeg har skrevet både dette og forrige innlegg som privatperson, innbygger og skattebetaler i Brønnøy kommune. Men med rådmannens forhold til arbeidsgiverpolitikk, sannhet og ytringsfrihet den siste tiden, må jeg bare si at som leder for Norsk Sykepleierforbund i Nordland tar jeg hans uttalelser om sitt dårlige forhold til samme forbund som en hedersbevisning.

Gjertrud Krokaa,også Brønnøysunds Avis-dame

Gjertrud Krokaa