De fleste av oss forventer et visst minimum av grunnleggende folkeskikk når en sak diskuteres, helt uavhengig av hva saken dreier seg om. I den saken som kom på trykk med et to-siders oppslag her i avisen tirsdag 15.mai, vedrørende en byggesak i min hjembygd Vallsjø på Vega, er jeg kraftig inhabil, og kommer ikke til å berøre sakens innhold.
Når det er sagt, er det på sin plass å fortelle litt om hvordan det begynte å koke på Facebook med utgangspunkt i at BAs artikkel blant annet ble delt på gruppen Vegadebatt.
Det er en viktig grunnregel i bruk av sosiale medier at man unnlater å skrive noe man ikke kunne funnet på å si ansikt til ansikt til en person. Ikke under noen omstendighet kunne det falle meg inn å gå opp til en person og kalle ham «drittsekk fra Brønnøysund». Ikke under noen omstendighet kunne det falle meg inn å si til noen «Jeg håper du som bor der/eier hytte der, er riktig gammel, så du ikke kan forsure livet vårt så lenge». Vedkommende som skrev denne type kommentar har jeg konfrontert, ansikt til ansikt. Jeg følte det var på sin plass å gjøre vedkommende oppmerksom på at dette var til forveksling likt det å ønske livet av mine foreldre.
Og lite visste jeg at jeg har vokst opp med et etternavn som «gir fordeler». Ei heller at jeg har vokst opp i «ei bygd som er som en sekt, hvor ingen andre er velkommen». Flaks at jeg kom meg ut derfra, da...
Poenget mitt er ikke å gjøre narr av de som skrev dette i øyeblikkets affekt. Det er bare så lett å følge saueflokken, og dele oss inn i «de rause, som ønsker alt godt for Vega» og «de onde, som bare er ute etter å passe sine egne interesser». For det er vel akkurat så svart-hvitt det er? Og selv om kommentarene i seg selv kan være rimelig «ufarlige», kan de likevel være et bidrag til å spre ufred i en sånn sammenheng. I noen sammenhenger kan selv et «liker-trykk» bidra til å legitimere et lavmåls debattnivå, selv om det ikke var intensjonen bak å like en sak.
Og for ikke å snakke om hvor gøy det er å være den som kommenterer på mest sarkastisk vis, og kan håve inn et dusin likes på det... Det er jammen noe vi kan le godt og lenge av i fellesskap, det. For det er vel ikke slik at dette rammer noen? Heldigvis er vi voksne i det minste gode forbilder for barna våre når det gjelder å komme mobbing til livs - der kan vi jammen klappe hverandre på ryggen og være godt fornøyd...
Den dagen ingen av oss lenger synes at det er passende å vise langfingeren til noen man er uenig med, så er vi kanskje på vei. Den dagen ingen av oss deler en sak på en debattgruppe med den hensikt å så splid og ufred, så er vi kanskje på vei.
Jeg har alltid vært usedvanlig stolt av å være vegaværing, og har benyttet enhver anledning til å framsnakke heimplassen min på alle måter. Jeg må innrømme at den delen av aktiviteten på Vegadebatt-gruppen som har vært usaklig, har rokket ved min Vega-patriotisme.
Men - jeg vet at det som måtte skje av respektløs aktivitet på sosiale medier ikke definerer den gjennomsnittlige vegaværingen, og velger til syvende og sist å sette pris på de som ikke kaster seg på den massesuggesjonen det ofte blir i et kommentarfelt eller på Facebook.
Vi skal holde engasjementet oppe, diskutere og gjerne være uenige, men samtidig holde diskusjonen på et saklig, og ikke lavmåls, nivå.
Om du vil kommentere noe eller er uenig i det jeg tar opp her - så må du gjerne komme å snakke med meg, ansikt til ansikt.
Lill Heidi Evertsen Siem
