På bakgrunn av noen interessante innlegg i Brønnøysunds Avis i det siste finner jeg grunn til å friske opp allmuens hukommelsen angående kommunedrift.

I 2015 ble den økonomiske situasjonen i Brønnøy kommune betegnet som prekær. Økonomien var så elendig at en knapt hadde råd til å betale ut lønn til kommunens ansatte. I tillegg var veien mot en plassering på Robek-lista blitt uunngåelig. Situasjonen var blitt stadig verre gjennom årene og toppet seg etter et nytt stort underskudd i 2014.

Den alvorlige situasjonen ble drøftet i formannskapet i juni 2015. Etter at alvoret hadde sneket seg inn, ga politikerne rådmannen vide fullmakter til å slanke organisasjonen med det antall årsverk som krevdes samt å øke eiendomsskatten maksimalt. Omstillingen ble senere vedtatt i kommunestyret. Eilert Horn fra SV mente strategien var for drastisk og foreslo å fordele nedskjæringer over flere år. Forslaget falt mot SVs ene stemme.

Etter å ha fått de nødvendige fullmakter startet rådmannen med å legge ned personalavdelingen, og overtok sjøl personalansvar for alt ledende personell. Med vide fullmakter til både oppsigelser, omplasseringer og enkelte nyansettelser var rådmannen klar til å gjennomføre det han var best til. Han hadde fått «licence to kill», med et skarpt fokus på kommunebudsjettets bunnlinje.

Man kan ha mange synspunkter på eneveldet som system. Men det er lett å finne argumenter for at et eneveldig styresett faktisk er effektivt. Ikke minst kan dette leses ut av budsjett og regnskap, og her var situasjonen meget positiv; Administrasjonen kunne vise til over 30 millioner i mindreforbruk allerede i 2016.

Lenge var det stille og harmonisk. Kanskje var dette en vellykket operasjon? Men det som er vellykket for noen kan være en katastrofe for andre. Høsten 2017 kom de første signalene om at noe var på gang. Private barnehagers landsforbund (PBL), fikk merke nedskjæringer på barnehagesektoren ved at de fikk mye mindre avkastning på eiernes kapital, og Brønnøy ble kalt for en «versting-kommune». Det kunne vi greit leve med.

Utover høsten kom det imidlertid massive klager fra foreldre som opplevde at tilbudet i de kommunale barnehagene var blitt mye dårligere. Kanskje registrerte politikerne klagene, men de holdt ut og fram med valgt regime. I samme periode var det nesten helt stille fra de fagorganiserte? Var fagorganisasjonene med på omstillingen eller var de på kneblet? Gjertrud Krokaa antyder i sitt innlegg en fryktkultur, men får ikke svar. Hun spør videre om bakgrunnen for privatiseringen av kommunens personalarbeid. Rådmannen svarer at dette ble behandlet i administrasjonsutvalget i juni 2017. Nå finnes verken sakspapirer eller protokoller for administrasjonsutvalget i kommunens nyoppussede heimeside. Om Fagforbundet som sitter i administrasjonsutvalget, var enig i å la et nystartet firma i Rana drive personalarbeid på vegne av kommunen, til en ukjent pris, det er fortsatt uklart. Hadde vi hatt en oppegående og våken presse i byen hadde vi kunne fått spørsmålet belyst, men det har vi heller ikke.

Konsentrert makt, ensidig økonomisk fokus, økende tendenser til lukkethet, knebling av fagbevegelsen og en svak presse gir oss omrisset av en styreform de fleste av oss helst vil unngå. Dette i kombinasjon med passive og visjonsløse politikere gir grunnlaget for å stille spørsmål ved om dette er en bedre situasjon enn en årelang tilværelse på Robek-lista.

Dette valget er et politisk spørsmål. Det kunne gitt mange interessante debatter, men det er nesten stille. Det vi kan slå fast med sikkerhet er at dagens situasjon har oppstått og fått utvikle seg på Arbeiderpartiets vakt.

Kanskje er det både det verste, og det mest skremmende.

Iver Dreiås