Jeg elsker øya mi, jeg elsker havet, jeg elsker å bo her og jeg vil klore meg fast, ta meg faen!

Det finnes i hvert fall like mange meninger som det finnes folk i verden. Og nettopp i meningsutveksling og diskusjon kan vi mennesker utvikle oss og bli utfordret. Men det er kun hvis det er et diskusjonsklima som er åpent for alle disse forskjellige meningene.

Denne uka har begreper som heksejakt og ytringsfrihet vært diskutert i nasjonale medier.

På  Vega er «Oppdrett VS Verdensarv» heftig debattert. Det ytres for og i mot og argumenteres under beltestedet på begge sider av saken.

Jeg opplever debattene betente og ofte blir diskusjonen styrt/stoppet. «Det er ikke dette vi diskuterer..», en hersketeknikk som i verste fall dreper debatten. Selv har jeg vært tilbakeholden med å ytre meg offentlig om saken. Jeg har lest debatten i aviser og på sosiale medier, men har valgt å holde kjeft. Har jeg mot nok og kunnskapsgrunnlag for å gå inn i diskusjonen? Om man er i mot oppdrett i verdensarvområde får man samme status som Dr Stockmann i Ibsens «En Folkefiende».

Jeg velger allikevel å ytre meg fordi jeg er bekymret, bekymret for at vi er mindre rause, åpne, solidariske og tolerante. Og så er jeg bekymret for de som kommer etter oss. De som skal arve jorda, arve havet. Det sies at diskusjonen ikke handler om for eller mot oppdrett, men om hvem som skal forvalte kommunens sjøareal. Jeg tenker at disse to diskusjonene er den samme. For hvorfor griper Riksantikvaren inn? Kanskje skal vi skynde oss litt saktere og puste med magen. Kan det hende at vi trenger kompetansen på området utenfra? Ingen kan beskylde Riksantikvaren for at innsigelsene på oppdrett i Verdensarvområdet er basert på misunnelse. Riksantikvaren gjør jobben sin. Hva utfallet blir gjenstår å se. Jeg registrerer også at den mye omtalte Sweco-rapporten som ble gjort på bestilling av Stiftelsen Vegaøyan verdensarv blir positivt omtalt av både Fylkesmannen og Riksantikvaren. Lokalt ble den av enkelte omtalt som bortkastet penger og faglig dårlig.

Vi bor i et lite samfunn og om vi ikke greier å holde tunga rett i munnen og skille sak og person blir vi alle nett-troll. Flere som har ytret motstand opplever at enkelte slutter å hilse, å bli skjelt ut på puben, beskyldt for å ta livet av Vega-samfunnet og å bli frosset ut i sosiale sammenhenger. Sånn kan vi ikke ha det! Vi trenger et folkemøte hvor det er takhøyde for en god diskusjon og for å være uenige. Gjerne med gjester som representerer både næringa og de som er motstandere av næringa som panel. Dette er et konkret tiltak for å hente inn kunnskap og for å gjenfinne en god og saklig debatt.

Jeg blir av enkelte i debatten kalt en museal romantiker, drømmer, og fortalt at jeg ikke ønsker utvikling. «Du er bare misunnelig, det må da være lov å tjene penger. Alle kan ikke leve av kunst og fjas. (Og hvem skal betale for kunsten om vi ikke skal ha næring?)»

Jeg kan være enig i at alle kan ikke leve av kunst og fjas, men alle kan ikke leve av oppdrett heller. Jeg er imot oppdrett i Verdensarvområdet som kommunepolitiker og styremedlem i Stiftelsen Vegaøyan verdensarv. Om vi ser på andre kystkommuner nær oss så har de greid å få til rekruttering og oppblomstring i fiskeriene. Hva sier dere medpolitikere; skal vi ikke jobbe for å fylle den nye flotte fiskerihavna som blir bygget ved Verdensarvsentret med fiskere? Og siden jeg, drømmeren nå legger hodet på huggestabben, syns jeg det passer bra å avslutte med et ikke ukjent sitat: «I have a dream!»

Kari Renate Nilsen

Rødt Vega

Kari Renate Nilsen Foto: Lillemor Hestvik