Fredsprisen i fjor gikk til Ales Bjaljatski fra Hviterussland og to menneskerettighetsorganisasjoner i Ukraina. I over 30 år har Bjaljatski kjempet for helt elementære menneskerettigheter. Han har vandret inn og ut av fengsel i en årrekke. I forrige uke fikk han en ny dom på ti år. Heller ikke i Russland tåles politisk opposisjon. I 2015 ble den populære politikeren Boris Nemtsov drept på åpen gate i Moskva. Opposisjonspolitiker og korrupsjonsjeger Aleksej Navalnyj fikk for en tid tilbake forlenget sin fengselsdom til 14 år etter at han kritiserte regimets overfall på Ukraina. For noen år siden forsøkte myndighetene å drepe ham med nervegiften Novitsjok. Han ble reddet av leger i Berlin. Da han kom hjem til Russland ble han fengslet, noe som førte til omfattende protester over hele landet. Over ti tusen ble arrestert. Hans popularitet gjør ham ekstra farlig for regimet. Nå skal han ydmykes. Nylig havnet han i straffecelle på størrelse med et hundebur fordi skjortesnippen ikke var forskriftsmessig i orden. Han nektes medisinsk hjelp, og hans forsvarere og nettverk blir også forfulgt.

Russland har en lang og blodig tradisjon for å forfølge politisk opposisjon. Den eneste institusjon som var noenlunde intakt da Sovjetunionen kollapset i 1991 var det hemmelige politiet, KGB, som i dag heter FSB. Putin var offiser i KGB. Flere nøkkelpersoner i regimet har bakgrunn fra dette fryktens redskap. «En gang KGB-alltid KGB» sier et russisk munnhell. KGB-folk var utdannet og oppdratt til å lyge, desinformere og terrorisere. Dette redskapet muliggjorde de store forbrytelsene mot eget folk i Sovjet-tida, slik SS var det i det tredje riket. Barbariet nådde sitt høydepunkt under Stalin. Han beundret Hitler for «de lange knivers natt» i 1934, da 400 SA-medlemmer ble myrdet. Like etterpå gjorde Stalin det samme med reelle og innbilte rivaler og «forrædere» i kommunistpartiet og hundretusener av «folkefiender». Hele epoken er preget av mistenksomhet, angiveri, frykt, brutalitet oppdiktede tiltaler og tilståelser etter tortur. I tillegg har vi det ufattelig omfattende systemet med fangeleirer og straffekolonier (Gulag-systemet). Mine kilder viser at det skal ha blitt drevet 476 leirkomplekser, som igjen besto av tusenvis av enkeltleirer. I vårt nabolag i nord, i Arkhangelsk fylke, finner jeg 13 leirkomplekser. Noen av leirene var rene dødsfabrikker. En av leirsjefene holdt en kort tale til de nyankomne fangene: «Her vil dere gjødsle Arkhangelsk’ jord med deres kropper». I beste fall ble fangene henrettet med nakkeskudd. Vitner har fortalt om fanger som ble avkledd og puttet i metallkasser ute i frostkalde netter. Mange frøs i hjel.

Samtidig med dette tar SS-kommandanten imot fanger i konsentrasjonsleiren Dachau: «Det finnes bare en vei ut av leiren. Den går gjennom pipen.» Så peker han mot krematoriet.

Dagens regime i Russland er på mange måter en tilbakevending til Stalin-tiden. Nå fylles fengslene opp igjen med politiske fanger. Det er noe uhyggelig primitivt og tilbakeliggende over landet. Jeg har lest seriøse historikere som mener at landet ligger hundreår bak Vest-Europa i politisk og sosial utvikling. Selv renessansen gikk tsarenes Russland hus forbi. Kanskje kan det forklare at respekten for individet aldri har stått høyt i kurs i russisk samfunn og kultur. Vi ser at russiske myndigheter viser et nokså kynisk forhold til egne tapstall i krigen i Ukraina. I Russland har ingen rettsstat slått rot. I Sovjet-epoken var det ikke noe system for maktoverlevering. Det er det heller ikke i dagens Russland.

Tsaren var eneveldig. Under kommunismens ettpartidiktatur var det like meningsløst å spørre en kommunist om hva som fulgte etter kommunismen, som å spørre en religiøs person om hva som kommer etter evigheten! Kommunismen var historiens slutt, paradiset, morgenrøden, evigheten. Nåde dem som protesterte! Da ventet fengsel eller psykiatrisk anstalt. Altså: En innebygget dødelig mangel på toleranse og respekt for de som ikke godtok «den historiske lovmessighet», bestemt av Partiet.

For mange av ofrene for terroren var veien kort til nakkeskuddet.

Olav Hermansen