Helgelandssykehuset har de siste månedene hatt et voldsomt trykk. Covid, influensa og RS virus har florert og sykehusinnleggelsene har økt i det omfang at foretaket har vært i gul beredskap. Sykehusene i Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen har vært fulle. Utskrivningsklare pasienter har ikke kunnet dratt hjem. Planlagte aktiviteter har måttet utsettes og ventelistene bare øker. Presset på de ansatte har vært uforsvarlig høyt.

Alle kan forstå at ekstraordinære situasjoner krever økt beredskap. Pasientene og deres sikkerhet må ivaretas. Gul beredskap vil si at det har oppstått en uønsket hendelse med avgrenset omfang, og at situasjonen må håndteres med utvidet innsats og eller ekstraordinære ressurser og tiltak.

Disse ekstraordinære tiltakene har for de ansatte i Helgelandssykehuset ikke vært en avgrenset periode. De har jobbet overtid, dobbeltvakter, og ekstravakter over flere år. Det handler ikke bare om pandemi. Jul og sommerferie er åpenbart også noe som faller inn under avgrenset periode og krever ekstraordinære tiltak i Helgelandssykehuset. Det er bemerkelsesverdig at ingen stiller spørsmålstegn med hvor mye man kan kreve at ansatte skal tåle både helsemessig og i forhold til velferd.

Leser man virksomhetsrapporter og styrepapirer ment for styret i Helgelandssykehuset får man god innføring i flotte statistikker, diagrammer og tall. Pasienter og ansatte er redusert til tall, prosenter og kroner og øre. Det er den virkeligheten styret skal forholde seg til når viktige beslutninger skal tas, ikke minst når det nå skal kuttes til beinet i budsjettene.

Den virkeligheten ansatte står i, er en arbeidsbelastning som går på helsa løs. Lojaliteten til pasientene er sterk og sykepleierne er stolte av å levere det beste av sykepleiefaglig kompetanse for deres sikkerhet. Men det går på helsa løs. Det går utover familieliv og velferd, og for ansatte som har levd i en omstillingsprosess over år, stilt opp og sørget for at drifta gikk rundt på bekostning av egen fritid , helse og velferd, kreves det ikke en rakettforsker for å forstå at grensen begynner å nærme seg . Manglende bemanning, hullete turnuser og stadig mer krevende arbeidstidsordning gjør at stadig flere må kaste inn håndkleet og slutte i jobben. Ikke fordi det er det de ønsker. De fleste av våre medlemmer, sykepleiere, spesialsykepleiere og ledere, har lagt ned en betydelig innsats fordi de er glad i yrket og jobben sin, og setter sin ære i å ta vare på pasienter og pårørende. Men mange orker ikke mer. For det er hele tiden nye ekstraordinære tiltak som krever stadig mer av dem. Og la det være sagt; Ingen kan drive sykehus uten ansatte. Uten leger, sykepleiere og andre helsearbeidere kan driften legges ned.

Helgelandssykehuset har etter en rask googling for spesielt interesserte en adm.direktør, seks klinikksjefer, en samhandlingssjef, en adm.sjef, en økonomisjef, en HR sjef, en kommunikasjonssjef . I tillegg finner man en egen prosjektorganisasjon for nye Helgelandssykehuset som er umulig å få oversikt over omfanget av , også der med egen direktør. Merkantilt personell og rådgivere som skal bistå alle disse og private konsulenter leid inn i samme ærende er umulig å telle, men felles for alle disse er at ingen av dem kan gjøre noe som helst uten tilstrekkelig kompetanse på avdelingen. For de er ikke der. Felles for dem alle er også at ingen av dem er nevnt i tiltakspakke 1,2,3,4 eller 5 som skal avhjelpe Helgelandssykehusets skakkjørte økonomi .

Beskrevet gjentatte ganger er derimot de ansatte som jobber pasientnært. Ikke fordi det skal settes fokus på ivareta livsnødvendig kompetanse, men fordi det skal settes fokus på å effektivisere dem, få dem til å bidra mer, ta flere oppgaver, og når de er syke, finne ut av hvor de kan jobbe til de blir friske. Det skal tas ned personell og mellomledere. Det skal ikke leies inn eller brukes overtid. Oppgavene som skal fordeles på ansatte og mellomledere blir flere. Og det vil ikke få større betydning for pasientene. Sykehuset har nemlig på egen hånd produsert risikoanalyse uten hverken verneombud, tillitsvalgte eller relevante fagfolk involvert, og kommet frem til at det er greit. Å fjerne ambulansetilbud, fødetilbud, sette intermediærsenger på DMS i Brønnøysund på vent i det uvisse, avslutte døgndrift i Mosjøen, ta ned sengeplasser eller andre uforståelige tiltak skal ikke ramme noen. De ansatte må bare bli mer effektive, og dessuten gås tettere på i forhold til sykefravær, for det er høyt. Dette er det styret i Helgelandssykehuset skal forholde seg til. I bunken med pairer og dokumenter er det enkleste å ha tillit til administrasjonen og deres fremstilling av virkeligheten.

Men det finnes en annen forståelse av den samme virkeligheten. Besparelsene som foreslås er knøttsmå i underskuddstallet, men konsekvensene er store. Både for pasienter og ansatte, noe annet ville være naivt å tro. Ansatte har høyt sykefravær, og smitte vil naturlig nok være en del av det. Men etter år med ekstraordinær innsats over år er det like nærliggende å forstå at helsa ikke holder. Det er begrenset hvor mange maraton et menneske kan løpe. Å pålegge dem enda flere oppgaver, å kreve enda større effektivitet, og enda større vakt og arbeidsbelastning er neppe oppskriften for å beholde sårt tiltrengt kompetanse. Å forvente større omfordeling av oppgaver til kommunene, som i forveien står i en skvis på grunn av mangel på folk og en elendig økonomi er utopi. Den økende mangelen på plasser for å kunne ta imot ferdigbehandlede pasienter viser det med all tydelighet. Det koster både sykehus og kommuner dyrt.

Sykehuset i Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen har alle kompetente og brede fagmiljø. Ansatte har over tid jobbet på akkord med egen helse, og vært i evigvarende omstillingsprosesser. Det gjør noe med dem. Mange orker ikke mere, altfor mange slutter. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft er en av de store utgiftspostene for Helgelandssykehuset i likhet med andre sykehus i resten av landet. Desto viktigere er det å ta vare på kompetansen man har. De som representerer den største kapitalen i Helgelandssykehuset, burde stått fremst i administrasjonens analyser. I stedet produserer man nå en virkelighetsforståelser som er pakket inn i byråkratiske ordelag som er best egnet til å fjerne denne kapitalen. På denne måten svekkes grunnmuren i det som er sykehusdrift.

Det tar en tiltakspakke eller fem for å rasere kompetansen og sykehustilbudet på Helgeland. Det vil ta år, om det overhodet er mulig å bygge det opp igjen. Det er den virkeligheten både administrasjon og styre i Helgelandssykehuset nå må ta innover seg. Hvor lenge skal man sitte og bivåne Titanics kurs mot isfjellet før noe skjer ? Uten et kompetent sykehustilbud på Helgeland, har vi hverken et tilfredsstillende tilbud til befolkningen, ikke beredskap og heller ikke grunnlag for bosetting og etablering av bedrifter. Og da kan vi alle pakke sammen og flytte sørover. Til ansvarlige politikere, næringsliv, administrasjon og styre. Finn felles virkelighetsforståelse og husk hvorfor og for hvem vi har sykehus. Lytt til de ansatte, de vet hvor skoen trykker. Hvis vi skal ha et forsvarlige sykehustilbud på Helgeland også i fremtiden må noe skje. Det er i både befolkningen og samfunnets interesse.

Fylkesleder Norsk Sykepleierforbund Nordland Gjertrud Krokaa

Fylkesnestleder i Norsk Sykepleierforbund Nordland Lisbeth Ann Johansen

Foretakstillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Helgelandssykehuset Morten Jensen

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Helgelandssykehuset avd. Mo i Rana, Marit Wisthus

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Helgelandssykehuset avd. Mosjøen Elin Pettersen

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Helgelandssykehuset avd. Sandnessjøen Rune Mathisen

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Prehospitale tjenester Marita Nygård

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Helgelandssykehuset psykiatrisk klinikk May Edel Lund