Jeg møtte opp til mitt første kommunestyremøte i går, som vararepresentant for Rødt Vega. Og jeg har ikke blitt så tappet for energi på aldri så lenge.

Det var ikke det at kommunestyremøtet tok så mye energi i seg selv der og da i form av arbeid, men at jeg har blitt forespeilet at det å delta i slike møter innebærer en del diskusjoner og at en må sette seg godt inn i saker før en møter opp. Så jeg har mentalt forberedt meg så mye de siste par årene, at det å møte opp til et demokratisk shitshow ble en stor skuffelse.

Arbeidet jeg gjennomførte i forkant tok mye energi, i det at en vil gjerne være så godt forberedt, og at det en leverer av materiale også holder et viss akademisk nivå i utformingen. Jeg går tross alt mitt tredje år på universitetet, så her tenkte jeg at det også måtte gjenspeiles i faglig og skriftlig kompetanse. Til tross for kort tid og at en som kvinne ofte må jobbe hardere for å få en viss "pondus" i det politiske landskapet.

Det er ti dagers frist på interpellasjoner, men innkalling og papirer kommer på mail ca. én uke før. Spørsmål osv. må sendes inn skriftlig god tid i forveien. Og ikke dagene før. Her er det ikke noen spørretime en kan stille spørsmål eller diskutere i.

Jeg fikk til tross for dette sendt inn spørsmålene, som på grunn av at de måtte sendes inn på forhånd, da også inneholdt forklaringer på hvorfor de ble stilt. Så dermed ble de sett på som interpellasjoner, men hva forventer en når en krever at spørsmål skal gå igjennom en godkjenningsprosess først? En er nødt til å argumentere for hvorfor spørsmål skal kunne stilles.

Da møtet startet ble det delt ut utskrifter av spørsmålene, der en får kort tid til å lese dem. Jeg fikk ikke lov til å fremme spørsmålene selv muntlig, før ordfører eller kommunedirektør svarer på dem uten å lese de opp. På den måten blir det en feilstilling av hvem som har hegemoni over hvilket inntrykk mottakerne har av seansen, spesielt om de til stede ikke leser spørsmålene. Det er lite trolig at de fremmøtte gjør det på så kort tid.

Jeg fikk ikke lov til å spørre videre om sakene, bortsett fra til det ene spørsmålet, som jeg oppfatter ble feid bort til senere. Det ble ikke åpnet til diskusjon. På den måten kan en ikke si ifra at det ikke var det en ville ha svar på, og at det kommer ting frem i sakens (manglende) fremlegg som er feil. En kan ikke argumentere for seg, og om de som svarer sier noe som ikke stemmer – så kan en ikke si at dette er helt feil i forhold til den informasjonen en har.

Generelt oppfattet jeg at jeg ofte fikk svar jeg ikke ba om under orienteringene av pågående prosjekter, men heller mer forklaring av informasjon jeg allerede kunne om eller hadde fått med meg. Dette vil jeg referere til som "mansplaining ". Det var ingen åpenbare tegn til noen form for referatføring; skriftlig, visuelt eller auditivt.

Jeg har vært på foreldremøter med mer trøkk i enn dette.

For dette … var ikke noe i nærheten av hva jeg så for meg at et kommunestyremøte skulle foregå. Dette var en merkelig seanse av det jeg vil kalle teppelegging av informasjon, der alt som kommer inn i kontrollerte former kan best gi mottaker tid til å formulere svadasvar som en ikke igjen kan utfordre.

Når jeg anbefaler unge til å engasjere seg politisk, vil jeg heie dem fram! Og jeg vil også ha mer tiltro på at de klarer helt fint å manøvrere seg i det politiske landskapet, der deres iver til å gjøre noe med samfunnet og kunnskapen de tar til seg, kan være mer enn hva de godt etablerte i posisjoner over mange år sitter med. Idealismen er ikke en dårlig idé her og det er jaggu meg gode diskusjoner som kommer av de som sitter i opposisjon.

Jeg har mye tro på at mennesker som har vært igjennom en god del motstand i livet, vil ha mye å gi i det offentlige ordskiftet. Jeg tror de beste løsningene kommer av gode og ordentlige diskusjoner. Om en skal løse problemer sammen, må det også være mulig å faktisk kunne diskutere.

Friheten til å stille spørsmål er noe jeg virkelig verdsetter. Jeg ønsker at vi alltid er de som kan stå fritt til å snakke for seg. Åpenhet og tilgjengelighet er det som må til for at virkelige demokratiske prosesser skal faktisk kunne utføres. Da kan en heller ikke ha et system hvor det er en som taler, mens massen må nøye seg med å få noen kommentarer eller spørsmål innsmettet der det skulle passe seg.

Camilla Tranås Kristiansen

Vega, student og folkevalgt i Rødt Nordland