Det politiske møtet sist lørdag på Torghattmessa ble gjennomført med fire forhåndsbestemte temaer til debatt. Disse var viktige nok, men alle omhandlet bare vårt eget ve og vel her til lands, ingen berørte vårt forhold til omverdenen. Etter et ellers godt møte og nyttig debatt, vil jeg hevde at det er en stor svakhet når spørsmålstillinger rundt utenrikspolitikk og forsvar stort sett glimret med sitt fravær.

Denne kritikken er berettiget også når det gjelder valgkampen og dekningen av denne generelt. Den manglende oppmerksomheten og likegyldigheten til de enorme lidelser verdens fattigste land og folk nå står oppe i, blir helt absurd når opptakten til årets stortingsvalg skjer samtidig med dramatikken og tragedien som utspiller seg i Afghanistan.

Ved siden av miljøendringene er krig den største ødeleggende faktoren for verdens land og folk. Krig og miljø henger forøvrig sammen, med krig følger enorme miljøødeleggelser. Fred er det viktigste av alt.

Et stort problem er at politikere fra de fleste partier er kunnskapsløse og historieløse når det gjelder viktige og avgjørende utenrikspolitiske forhold. På lørdagens debattmøte tillot jeg meg å stille politikerpanelet følgende spørsmål: Hva skjedde i Iran i 1953, og hvem var Mohammad Mosaddeq? Bare SVs og Rødts representanter i panelet kunne svare på spørsmålet.

Mosaddeq var statsminister i Iran fra 1951, med massiv folkelig støtte satte han i gang med å nasjonalisere oljeindustrien for å bedre levekårene i landet. Dette ville ikke England og USA akseptere, i et blodig kupp arrangert av CIA med støtte fra britisk etterretning ble Mosaddeq styrtet og fengslet i 1953. Et USA-lojalt styre med sjahen diktatorisk på tronen fikk styre landet.

Det hører til sjeldenhetene at USA i ettertid beklager sine kriger og kupp. Men i tilfellet Iran skjedde faktisk det i år 2000 da utenriksminister Madeleine Albright offisielt beklaget kuppet mot Mosaddeq. Da hadde riktig nok New York Times publisert en detaljert beskrivelse av den skandaløse intervensjonen på grunnlag av fristilte dokumenter fra CIA. Flere amerikanske politikere innså at kuppet i 1953 hadde ødelagt ei demokratisk utvikling i Iran og lagt grunnlaget for revolusjonen i landet i 1979, i tillegg kom ekstreme politiske retninger i flere islamske land i tiårene etterpå.

Men sjølkritisk tenkning i USAs politiske ledelse var langt fra omfattende og grundig nok. Tida etter tusenårsskiftet har vært preget av en vanvittig eskalering av supermaktas krigføring i Midtøsten, med tap av millioner av menneskeliv og en enorm strøm av flyktninger uten framtidshåp.

Norges rolle – også under såkalt rødgrønt styre med Jens Stoltenberg som statsminister – har vært som ynkelig puddel diltende etter USA. Det verste eksemplet på dette var Norges deltakelse i bombinga av Libya våren 2011.

At Nato i løpet av 1990-tallet gjennom innføring av out of area-konseptet ble endret fra en forsvarsallianse til en angrepsallianse, har alle regjeringer hittil vært påpasselige med å holde unna offentlig debatt. Jeg har personlig til og med støtt på stortingsrepresentanter som ikke en gang kan gjøre rede for hva konseptet går ut på.

Arbeiderpartiet og Høyre har med selvtilfredse smil vært samstemte om «bred konsensus» i forsvars- og utenrikspolitikken. Det bør det ikke være, og det er det i realiteten heller ikke. Partiet Rødt erfarer brei folkelig støtte i motstand mot all norsk krigsdeltakelse på fremmed grunn. Rødt vil arbeide for en ny, sterk fredsbevegelse.

Arbeiderpartiet vil etter alle solemerker spille en sentral rolle i regjeringsdannelsen etter valget. Jeg vil stille partiets nestleder og førstekandidat på lista i Nordland Bjørnar Skjæran følgende spørsmål: Vil Arbeiderpartiet – i motsetning til sin egen ungdomsorganisasjon AUF – fortsatt stille seg ukritisk til Natos konsept out of area?

Vil Arbeiderpartiet ta et oppgjør med halehengspolitikken overfor USAs ødeleggende kriger?

Viktor Stein

Rødt-politiker, Sømna