Sommeren 1985 hadde jeg min første jobb som lege på Sandnessjøen sykehus. Det røde teglsteinsbygget var bare to år gammelt, og pasientrommene var nye og fine. Det var gode kontorlokaler til både overleger og oss ferskinger, og vi turnusleger hadde til og med et eget soverom når vi var på vakt nattetid. I resepsjonen var det plass til både post- og bankfilialer, og kiosken serverte alt det sultne pasienter eller pårørende trengte mellom slagene.

Det er snart 40 år siden sommeren 1985. I nesten alle disse årene har ansatte og lokalpolitikere stått i en nærmest konstant kamp for å sikre et stabilt og godt helsetilbud for befolkninga som sogner til sykehuset i Sandnessjøen. I 1997 vedtok fylkestinget i Nordland at hovedsykehuset på Helgeland skulle ligge nettopp i Sandnessjøen, men vedtaket ble sabotert og torpedert inntil det ikke var noe reelt innhold tilbake.

Foretaksmodellen skulle så spleise tre sykehus til ett; Helgelandssykehuset så dagens lys i 2001. Lenge fungerte Helgelandsmodellen rimelig bra. Budsjettene ble overholdt, og lokale direktører på hvert av stedene sørget for stabilitet til tross for til dels sterk intern dragkamp om ressurser. Som overlege i et fag med stor risiko følte jeg likevel alltid – til tross for uenigheter om prioriteringer – at ledelsen ved sykehuset sto bak sine ansatte.

Den store omdreininga skjedde høsten 2019 og vinteren 2020. I opptakten til at Helse Nord og deretter helseministeren skulle vedta ny sykehusstruktur på Helgeland, endret ledelsen ved Helgelandssykehuset strategi. Det ble legitimt å angripe navngitte ansatte i media, og avvikssystemet ved sykehuset utviklet seg etter hvert til å bli nærmest et angiversystem hvor ansatte i Sandnessjøen ble angrepet i aviser og sosiale medier. Det hele kulminerte i den nå altfor mye omtalte tarmkreftkirurgien. Bare to uker før Helse Nord skulle gjøre sitt vedtak i januar 2020, ble kolleger i Sandnessjøen uthengt som livsfarlige kvakksalvere. Til tross for denne uelegante manøveren fra Helgelandssykehusets administrasjon, vedtok Helse Nord at hovedsykehuset på Helgeland skulle være Sandnessjøen; et vedtak bekreftet av helseministeren.

Det er nå snart tre år siden både Helse Nord og helseministeren vedtak. I løpet av de 31 månedene som er gått, har intet skjedd for å vise ansatte, pasienter, pårørende og lokalbefolkning at Helgelandssykehusets ledelse og administrasjon faktisk mener at vedtaket skal gjennomføres. Ingen funksjoner er flyttet over. Ingen nye oppgaver er tilført. Lokal ledelse er fjernet, og de fleste i foretakets toppledelse sitter fremdeles i lokaler i Rana sjøl om den såkalte forretningsadressen er byttet til 8801 Sandnessjøen. De to tyngste kirurgiske fagene er lagt til Rana, og 15. august 2022 kom den siste rosinen i pølsa: Administrasjonen foreslår for styret at Sandnessjøen ikke skal få et nytt sykehusbygg, men et påbygg på ei tomt som allerede i dag er for lita.

Jeg har jobbet ved sykehuset i Sandnessjøen i hoveddelen av yrkeslivet mitt. Jeg har tatt imot barn, stått i fostervann og blod, og jeg har grått mine modige tårer når skjebnen og marginene ikke var på pasientenes side. Jeg har likevel aldri angret på yrkesvalget jeg gjorde for snart to kvinnealdre siden, men jeg angrer bittert på at jeg faktisk trodde at styret i Helgelandssykehuset og i Helse Nord mente noe med vedtakene sine. Det som avspeiler seg nå er et narrespill der pasientene på kysten og på Sør-Helgeland betaler den høyeste prisen. Sandnessjøen sykehus er i ferd med å bli omdefinert til et avansert distriktsmedisinsk senter mens det faglige tyngdepunktet trekkes sakte, men sikkert nordover.

Bygget som var nytt da jeg gikk inn til mine første vakter sommeren 1985, er i dag slitent, uhensiktsmessig innredet og ikke minst altfor lite. Legene sitter stablet oppå hverandre på kontorene, og det fins ikke lenger noe eget soverom for de som er på vakt på natta. Kiosken er borte, og der bank- og postfilialene var, sitter regnskapsfolka trangt. De ansatte i Sandnessjøen har stått i en storm gjennom mange år. Det eneste vi ønsker er å ha arbeidsforhold som gjør oss til de beste yrkesutøverne. Da må vi ha et nytt og framtidsretta bygg på ei tomt som tillater både utbygging og at det nye redningshelikopteret kan lande når det haster som mest. Da, og bare da, kan Helgelandssykehuset blir Norges beste lokalsykehus. Per nå har jeg en sterk fornemmelse av at noen ikke vil at vi skal lykkes med det.

Margit Steinholt

Gynekolog